20 VERNEPLEIEREN NR 2 - 2025 Hva er det som vi kaller psykiske lidelser? Ordet «psyke» kommer av det greske ordet for pust, så det sier lite. Fellestrekk for psykiske lidelser er imidlertid tilstander som gir personen sterke ubehag, og/eller vansker med å fungere. Det siste er gjerne atferd som det er for mye eller for lite av. Det er greit å sjekke ting, men ikke så mye at det går ut over viktige gjøremål. Det er greit å ta det rolig og å trekke seg tilbake, men ikke så mye at det går ut over sosial og praktisk fungering, og velvære og helse. Psykiske lidelser dreier seg om noe reelt, enten det er tanker, følelser eller konkrete handlinger. Derfor er «atferdsforstyrrelser» en vel så god betegnelse som psykiske lidelser. «SPENNENDE PASIENTER» Psykiske lidelser ble lenge betraktet som noe mystisk. Terapeuter kunne snakke om «spennede pasienter», og behandlere var høyt kvalifiserte. Psykiatere tok seg av det medisinske, mens psykologer, gjerne psykoanalytisk orienterte, ofte tok seg av det psykologiske. Det siste var kanskje ikke så fint som det hørtes ut som. På 1980–tallet, på et psykiatrisk sykehus, skulle en sosionom få begynne å ha samtaler med pasienter, som ga stor prestisje. Først måtte hun imidlertid se noen videoer fra behandling som psykologer utførte. Hun ble skuffet, og mente at «De snakket jo bare med pasientene.» PSYKIATRIEN MANGLET TILTAK Jeg jobbet selv på et psykiatrisk sykehus på den tiden, og så mange atferdsforstyrrelser som den tradisjonelle psykiatrien ikke hadde noen tiltak for. Jeg var uerfaren, men visste en del om «atferdsterapi», og fikk noen oppdrag som jeg til dels løste godt. På samme tid begynte verne- pleiere å innta psykiatrien så smått. For eksempel i Oppland (nå i Innlandet) gjorde vernepleiere en stor innsats for å føre langtidspasienter tilbake til sine hjemkommuner, og for å rehabilitere dem. De hadde atferdsanalytiske metoder som psykiatrien knapt kjente. Tilnærmingen kan oppsummeres som B. F. Skinners på 1950– tallet, og Israel Goldiamonds, «konstruktive tilnærming» på 1960–tallet: «Bry deg minst mulig om problematferden, og mest mulig om alternativer til den. Ikke riv ned, men bygg opp.» Viktige ingredienser er å lære personen bedre måter å oppnå og unngå ting på, bygge nye repertoarer, og hjelpe personen med å eksponere seg for ting den har unngått, og til mer selvkontroll. PASSIVE METODER OG POSITIV FORSTERKING Metodene bygger i stor grad på å fjerne unødvendige ubehag og mangler, eller det jeg gjerne kaller passive metoder, og positiv forsterkning. Også å la personen erfare at antisosial eller skadelig atferd har lite for seg, kan være nyttig. Å hjelpe personen med å venne seg til nødvendige ubehag og mangler, er sentralt i nesten all atferdsbehandling. Vi snakker dermed om metoder som non–kontingent forsterkning, differensiell forsterkning av annen eller alternativ atferd, atferdsavtaler, ekstinksjon og om eksponering, som ofte er gradvis. Vi snakker også om ren opplæring i nye sosiale og praktiske ferdigheter. Atferdsanalytiske metoder som vernepleiere kan anvende i behandling av psykiske lidelser/atferdsforstyrrelser Metodene bygger i stor grad på å fjerne unødvendige ubehag og mangler, eller det jeg gjerne kaller passive metoder, og positiv forsterkning. Tekst: Børge Holden, psykologspesialist, dr. philos. Børge Holden. Foto: privat
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy