Vernepleieren 2-2025

VERNEPLEIEREN Fagtidsskrift for vernepleiere i Delta NR 2 2025 i Delta TEMA: VERNEPLEIER I PSYKIATRIEN Reportasje fra Sykehuset i Vestfold, side 6

Du er medlem i Vernepleierforbundet i Delta fordi  Du er vernepleier eller vernepleierstudent og opptatt av faget ditt  Du mener at din fagorganisasjon skal være partipolitisk uavhengig  D u vil være med i en organisasjon som ser muligheter, ikke kun begrensninger  D u vil være med i en organisasjon som kan finne fleksible og gode turnusløsninger som passer både tjenestemottakere og deg som arbeidstaker 1. UTDANNING - Vi vil styrke grunnutdanningen i vernepleierutdanningen. Vi mener det er viktig med et mer enhetlig utdanningsløp i hele landet, der målrettet miljøarbeid og helsekompetanse er de to viktigste områdene i utdanningen. 2. HELSEPROFESJON - Vi vil verne vernepleieryrket som autorisert helseprofesjon. Vi som vernepleiere bidrar med en unik kompetanse inn i helsevesenet. En kompetanse som har fokus på å øke tjenestemottakerens livskvalitet og muligheter for mestring. 3. TURNUS - Vi vil modernisere turnusordningen. Turnusordninger kan bidra til redusert problematferd og sjeldnere helgearbeid. Vi har fokus på faglig forsvarlighet for tjenestemottaker og hva som gir økt trivsel og faglig utvikling for vernepleiere. 4. VERNEPLEIERE I SKOLEN - Vi vil styrke vernepleierens stilling i skolen. Vernepleiere bør bidra på flere områder i skolen, som tilrettelegging av undervisning og skolemiljø, og arbeid med helsekompetanse. I dag er det for liten systematikk i ansettelser og arbeidsvilkår.  VÅR FORSIKRINGSAVTALE: Vi er opptatt av valgfrihet, og det er derfor frivillig om du vil benytte vår gode avtale på forsikring  VÅR KONTINGENT: 1.20% av brutto lønn FORDELER SOM MEDLEM: Yrkesorganisasjonen er representert i hele landet. Se www.vernepleierforbundet.no RING VÅR MEDLEMSTELEFON Ring hverdager kl. 08:00–20:00 eller send en e-post til direkte@delta.no Våre 4 viktigste politiske fokusområder: MELD DEG INN I DAG!

Merkur Grafisk AS er godkjent som svanemerket bedrift SVANEMERKET Utgiver: Vernepleierforbundet i Delta Redaktør: Ann Beate Grasdalen Redaksjon: Siv M. Bjelland Wenche Emblem Merethe Hermundstad Amber Struijk Steinar Nevland Kontakt oss på: redaksjon@fagbladet-vernepleieren.no Forside: Siv M. Bjelland NO - 1430 ISSN 2535-7786 Internett: fagbladet-vernepleieren.no Vernepleieren styres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten Design og grafisk produksjon: Merkur Grafisk AS www.merkurgrafisk.no INNHOLD 4 Kort & godt 5 Fra lederen 6 Fellesskap og trivsel i tøft miljø 11 N år IMR endrer kulturen – erfaringer fra Tønsberg kommune 14 O msorg og kontroll – et etisk spenn i akuttpsykiatrien 16 Å være både vernepleier, pasient og pårørende 19 Vernepleier i farta 20 A tferdsanalytiske metoder som vernepleiere kan anvende i behandling av psykiske lidelser/ atferdsforstyrrelser 22 Faglige smakebiter 26 Dette har skjedd i Vernepleierforbundet Vernepleiere er en viktig ressurs i psykiatrien Tverrfaglig innsats er nødvendig for å sikre forsvarlige individuelle tjenester i psykiatrien. I denne utgaven viser vi eksempler på hvordan vernepleiere kan bidra til helhetlig behandling, der både psykisk helse, funksjonsnivå og sosiale forhold ivaretas. En vernepleier kan jobbe på døgnavdelinger, poliklinikker og ambulante team i spesialisthelsetjenesten, og innen psykiske helsetjenester i kommunene. Ved Sykehuset i Vestfold har vernepleieren en sentral rolle rundt pasienten. Vi har besøkt Granli der behandlingstilbudet har ført til redusert bruk av tvang for pasienter med alvorlige psykiske lidelser og rusproblematikk. Vernepleiere har metoder for å redusere bruk av tvang, noe som er sentralt i psykiatrisk behandling. Gjennom relasjonsbygging og miljøterapi kan vi bidra til å skape trygge rammer og økt livskvalitet. Det er avgjørende for pasientenes bedring. Vernepleiere kombinerer helsefag, sosialfag, pedagogikk og psykologi. Det gir en unik evne til å se både medisinske og sosiale behov hos pasienter. Vernepleiere er derfor en viktig ressurs i psykiatrien, som vi mener bør få en enda tydeligere plass framover. Redaksjonen

4 VERNEPLEIEREN NR 2 - 2025 &KORT GODT Nytt kartleggingsverktøy for skrøpelighet Aldring og helse har lansert et kartleggingsverktøy som skal gjøre det enklere å vurdere helserisiko og behov for oppfølging av eldre personer med utviklingshemming. Skrøpelighetsindeksen viser om en person er skrøpelig, i risikosonen for å bli skrøpelig (preskrøpelig) eller ikke viser tegn på skrøpelighet. Kartleggingen vurderer blant annet daglige aktiviteter, sosial fungering, ernæring, somatisk og kognitiv helse, og kan si noe om fremtidige omsorgsbehov. Kilde: Aldring og helse Kunstig intelligens kan oversette tegnspråk i sanntid Norske forskere er i gang med å skape systemer som kan oversette norsk tegnspråk til tekst eller tale i sanntid. Løsningen kan gjøre dialog enklere, og bidra til at døve og hørselshemmede blir bedre inkludert i samfunnet. Ifølge Norges Døveforbund er det 16 500 personer som kommuniserer ved hjelp av tegnspråk. Målet er å lage en app. Det er ukjent når den vil bli tilgjengelig. Kilde: Gemini Tydeligere krav til psykososialt arbeidsmiljø Regjeringen vil endre arbeidsmiljøloven og presisere hva som ligger i et psykososialt arbeidsmiljø. Lovendringen skal gi et tydelig signal om at det psykososiale arbeidsmiljøet skal ha samme oppmerksomhet og betydning som det fysiske arbeidsmiljøet. Rekordmange studerer nå vernepleie I høst startet 1 412 studenter på bachelorstudier i vernepleie. Det er over 100 flere enn i fjor. Kilde: Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse 5 enkle skritt mot et autismetilpasset klasserom De fleste elever med autisme har behov for tilrettelegging. Spesialpedagogen Torill Fjæran-Granum har utgitt en gratis e-bok om hvordan tilpasse klasserom for autister. Last ned boken fra spiss.no, under fanen «gratis fagstoff». Regjeringen lover tilgang til høreapparat innen fire måneder for eldre som trenger det. Kilde: Statsbudsjettet 2026 Gratis vaksinering i arbeidstiden hele vintersesongen For å oppnå høyere vaksinasjonsdekning blant helsepersonell, skal arbeidsgivere i helse- og omsorgstjenesten sørge for at influensavaksine er lett tilgjengelig på arbeidsplassene når ansatte er på jobb. Det gjelder også for de som jobber turnus eller deltid. Tilbudet skal vare hele vintersesongen, slik at også nyansatte eller andre uvaksinerte har et tilbud. Kilde: Helsedirektoratet

Helsepersonellkommisjonens rapport, som nå snart er tre år gammel, handler om bruken av kompetanse, Veilederen - Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming handler om kompetanse, og UKOM sin siste rapport i høst «Hvem forstår meg» handler om kompetanse. Denne rapporten tar utgangspunkt i en hendelse, og utforsker hva man kan lære. Vernepleie på vgs-nivå Rapporten kommer med fem anbefalinger – hvorav to handler om venepleierkompetanse: Styrket kompetanse om utviklingshemming og pårørendesamarbeid i helseutdanningene, og å vurdere muligheten for å etablere et utdanningsløp for vernepleie i videregående skole. Vernepleierforbundet har i flere år snakket om «den stille kompetansekrisen» i tjenestene til personer med utviklingshemming, Vi har bidratt til å utvikle flere fagskoleutdanninger for helsepersonell på videregående skole nivå, og nå vil vi også heie på at det skal bli mulig å få riktig kompetanse på videregående skole nivå for å gi bedre og mer treffsikre tjenester til personer med utviklingshemming. Noe alle vil tjene på Vi mener dette vil alle tjene på, de som mottar tjenester, de som får utdanning og kan gi bedre tjen- ester, og vernepleiere som for bedre fagmiljøer å jobbe i. Dette tror vi ikke er en trussel for verne- pleieryrket. Vernepleierforbundet mener vi trenger flere med utdanning fra videregående skole som har riktig kompetanse, flere med fagskolekompetanse, flere vernepleiere og flere vernepleiere med spesialkompetanse, ut i helsetjenestene. Dette mener vi er veien til bedre og mer effektive tjenester. Gode stipendordninger i Delta Vernepleierforbundet er med i Delta som også holder fokuset på kompetanse høyt – Kompetanse skal lønne seg. Videre har Delta en bra stipendordning som er bra for vernepleiere som ønsker å ta videreutdanning, og nå også en ordning for å kunne søke om skrivestipend – da med fokus på masteroppgaveskriving. Vernepleierforbundet har også i 2025 hatt et aktivt år – noe av dette kan du også lese om i organisasjonsnytt lenger ut i bladet. Sentralstyret planlegger et minst like aktivt 2026. Med dette ønsker jeg dere elle en riktig god jul, og et riktig godt nytt år. FRA LEDEREN NR 2 - 2025 VERNEPLEIEREN 5 Kompetanse kompetanse kompetanse Nå avdøde Olav Thon hevdet at om det handler om bolig, så er det tre ting som gjelder – beliggenhet, beliggenhet og beliggenhet. Når det gjelder å få til gode tjenester innen helse- og omsorgssektoren handler det om noe helt annet, men kanskje om tre ting også her – kompetanse, kompetanse og kompetanse. Bjørn Harald Iversen bjorn.harald.iversen@vtfk.no www.vernepleierforbundet.no Abonner på vår podkast Vernepleierpodden Du finner oss på Facebook og Instagram

6 VERNEPLEIEREN NR 2 - 2025 Granli er en del av klinikk for psykisk helse og avhengighet (KPA) i Sykehuset i Vestfold HF. Her finnes det tre senge- poster som ligger landlig til på Sem, og som består av Psykia- trisk sikkerhets- og langtidspost A og B. De fleste bygningene er lave, beliggende i en skråning opp fra innkjøringen med parkeringsplass. Her er tilsynelatende folketomt, men innenfor veggene er dagen godt i gang. Vi har avtale med koordinator Jannike Meier og spesialvernepleier Susanne Schønning. Pasientene her er på «siste stoppested» innenfor psykiatrisk behandling. Når de kommer hit har de prøvd alt annet, hver stein er snudd, alle andre tilbud på behandlingsmenyen er prøvd uten hell. Felles for dem er at det er problemer med rus, i kombinasjon med psykisk lidelse. Vernepleiere er en sentral yrkesgruppe i behandlingen ved Granli. I 2014 opprettet sykehuset i Vestfold en psykiatrisk poliklinikk med oppsøkende team. Behandlingstilbudet gjelder pasienter på tvunget psykisk helsevern, som bor på sykehuset eller i egen bolig. Vi er her for å snakke om hvordan de ble kvitt svingdøra, men her snakker de ikke egentlig om svingdørsproblematikk. TEMA: VERNEPLEIER I PSYKIATRIEN n Fellesskap og trivsel i tøft arbeidsmiljø Granli gjorde noen grep som har gitt gode resultater for en krevende pasientgruppe. Stabile relasjoner og høy faglighet har redusert tvangsbruken kraftig, og gitt pasientene økt livskvalitet. Tekst og foto: Siv M. Bjelland, redaksjonen 12 grep for å få bukt med svingdøra 1 Enheten som følger opp pasienten består av både sengepost og poliklinikk 2 Sengepostene har god romkapasitet (flere ekstrarom tilgjengelig) 3 Samme faglige ansvarlige ved sengepost/poliklinikk 4 Sengeposten har døgnkontinuerlig beredskap ved ansvarsvakter 5 Alle ansvarsvakter ved sengeposten har god kunnskap om pasienten 6 Tett oppfølging av pasienten utenfor institusjonen 7 De som følger opp pasienten utenfor institusjonen har lav terskel for kontakt med enheten 8 Tydelig kriseplan (inkludert definerte kriterier for opphold utenfor institusjonen) 9 Kriseplanen kjent for alle involverte 10 Tidlig intervensjon ved tegn til forverring utenfor institusjon 11 Faglig ansvarlige med handlekraft 12 Nært samarbeid med politiet Kilde: Jannike Meier, koordinator Psykiatrisk langtidspost A og B, Sykehuset i Vestfold

NR 2 - 2025 VERNEPLEIEREN 7 TEMA: VERNEPLEIER I PSYKIATRIEN n Koordinator med vernepleierbakgrunn Jannike Meier og spesialvernepleier Susanne Schønning jobber ved Granli.

8 VERNEPLEIEREN NR 2 - 2025 – Vi behandler de samme pasientene, inne og ute, og følger dem opp hele veien, sier Jannike. Hun er vernepleier med videre- utdanning innenfor blant annet psykiatri og ledelse, og koordinerer arbeidet for to av døgnpostene med tre enheter på Granli, og en psykiatrisk poliklinikk. Susanne er spesialvernepleier og jobber på det oppsøkende teamet poliklinikken utgjør. De jobber på samme måte som et FACT-team (fleksibel aktiv opp- søkende behandling), ambulerende, uten å være det formelt. – Vi har ukeplan der vi følger opp pasientene i vår poliklinikk. Pasient- ene er fremdeles underlagt tvang, men bor hjemme, sier Susanne. Døgnpasientene er psykosepasienter, hvorav et flertall har en schizofreni-diagnose og er på medisiner. Atten av pasientene på Granli er dømt til behandling etter en judisiell behandling. Målet er å få dem tilbakeført til samfunnet, så godt som mulig. Med egen bolig og hjelpen de trenger, med aktiviteter og et meningsfullt liv. – Noen kan oppnå å gå ut i arbeidslivet i en tilrettelagt jobb, sier Susanne. Det er en langtidspost, hvor det gjelder å prøve å få det beste ut av situasjonen, finne ut av hva pasienten kan trives med innenfor disse rammene av tvunget psykisk helsevern. Samfunnsvern og livskvalitet for pasientene er kjernen. Pasientene har individuelle behandlingsplaner. Noen kan være på perm og være med på turer. I dårlige faser må de kanskje være på skjerming, med bemanning hele døgnet. Måten de de jobber på i dag, er noe de har jobbet langsiktig med. – Vi avslutter ikke behandlingen, sier Jannike. Antallet innleggelser gikk kraftig ned Uansett hva de kaller det, så har de blitt lagt merke til. Etter innføringen av ambulerende personale og nye arbeidsmetoder har antallet innleggelser gått kraftig ned. Før ble 35–40 prosent lagt inn, nå blir 10 prosent innlagt. – Suksesskriteriet er relasjonen vi opparbeider til pasienten når vedkommende er her. Det er de samme behandlerne som følger opp hele veien. Det gir pasienten en trygghet, sier Jannike. God romkapasitet gjør at de kan ta inn folk som er ute, ved behov. En typisk arbeidsdag Arbeidsdagen til vernepleier Susanne på spesialpoliklinikken starter med at hun henter medisiner. Så reiser hun ut og følger opp pasienten i hjemmet, enten i pasientens leilighet eller i en bemannet bolig. Jobben er å følge opp medisinsk, som å ta rustest med blodprøve og/eller urinprøve og å gi depotinjeksjoner. Så er det den miljøfaglige biten, som er like viktig. – Jeg spør hvordan det går, og forsøker å finne på en hyggelig aktivitet som tur, kafébesøk eller tur i butikken. Det gir en fin mulighet til å sjekke hvordan formen er. Lege, sosionom, sykepleiere og vernepleiere kan bli med ut etter behov. De som er ansatt i spesialpoliklinikken og reiser ut, kommuniserer også med kommunen. 50 prosent av stillingen til Susanne er forbeholdt spesialpoliklinikken. TEMA: VERNEPLEIER I PSYKIATRIEN n I 2025 er 55 pasienter tilknyttet Granli, cirka 25 følges av spesialpoliklinikken. Pasientene trenger behandling under rammen av lukket døgnpost og langtidsbehandling. De trenger struktur, oppfølging og medisiner. Vanlige diagnoser er schizofreni, shizoaffektive lidelser, bipolar affektiv lidelse og paranoid psykose. Granli behandler personer dømt til tvungent psykisk helsevern, innleggelser som varetektssurrogat og judisielle observasjoner. «Du skal ikke slå deg til tåls. Sitter pasienten med armene i kors så forstår jeg at det ikke går så bra» Susanne Schønning, spesialvernepleier Koordinator Jannike Meier og spesialvernepleier Susanne Schønning.

NR 2 - 2025 VERNEPLEIEREN 9 TEMA: VERNEPLEIER I PSYKIATRIEN n «Jeg vil si at det er et genialt system» Spesialvernepleier, Susanne Schønning om opprettelsen av spesialpoliklinikken Hvilke yrkesgrupper består dette kollektivet av som jobber med pasientgruppen? Psykiatere, psykologspesialister, psykolog, sosionom, sykepleiere, vernepleiere, helsefagarbeidere, miljøterapeuter, assistenter som jobber i flat struktur. Alle som er sammen med pasienten, har noe de skulle ha sagt. De samme personene følger opp pasienten, enten vedkommende er hjemme eller må legges inn igjen en periode. Susanne håndterer alt som er rundt en person. Hun er opptatt av å samhandle med personen, gi kommentarer og tilbakemeldinger. – Bare i dag har jeg tatt flere telefoner med boligpersonal i kommunen, og har jevnlig kontakt med institusjoner, fastlege og pårørende, sier Susanne. Ved omlegging av medisin spør hun pasienten; er det noe du merker som er annerledes? – Der kommer relasjoner inn. I og med at de kjenner oss, så er det ikke så vanskelig for dem å fortelle, sier Susanne. Hvis hun besøker en bemannet bolig, er hun alltid innom personalet og hører om det er noe som skal løses opp i. Personalet ber henne ofte om å ta opp ting med pasienten. Hun synes det kan være fint å ta pasienten med på en kjøretur. Når alt virker greit, drar hun videre til neste pasient. Hvis en pasient mottar pleie hjemme, drar hun innom hjemmesykepleien. Tilbake på kontoret på Granli er det journalskriving. Lav terskel døgnet rundt Arbeidet er organisert slik at det er en lav terskel for å følge opp. Når personalet får en telefon reiser de ut, henter pasienten og snakker med vedkommende. – At vi kan være på pletten på kort tid er en stor fordel, sierSusanne. De kan følge opp hele døgnet, alle dager. Kommunen vet at de kan ringe. – Både kommunen og politiet er fornøyd med denne ordningen, sier Jannike. – Alternativet, som det var før, var å bli «kastet tilbake» til null når noe skar seg. Da ville det gå lenger tid før du kom under behandling. Pasientene ville bli dårligere før de fikk hjelp, sier Jannike. – Nå tar vi det med én gang. Jeg vil si det er en genial løsning, sier Susanne. Pasientene har fått det bedre Brukerundersøkelser viser at livs- kvaliteten til pasientene har endret seg til det bedre, ved at de kan være mer hjemme, selv om det er tvunget psykisk helsevern (TUD). De har et godt utgangspunkt for aktiviteter her. Den største utfordringen er å få med pasientene. Noe annet er at det kan være vanskelig å opprettholde aktivitetstilbudet når pasienten kommer ut, både av sosiale og økonomiske grunner.

10 VERNEPLEIEREN NR 2 - 2025 Ofte kan pasientens behov møtes med enkle midler. En biltur i regnvær sammen med personale du er trygg på, kan være det pasienten trenger den dagen. Å få en god prat. – Det betyr mye at vi kommer. En av pasientene mine tar meg i hånden og sier takk. Det er et stort behov for denne type oppsøkende virksomhet, sier hun. Mindre bruk av tvang – Hvilke forholdsregler tar dere overfor potensielt farlige pasienter? – Jeg tenker mange ganger at det er mer trygt på jobb, enn hjemme. Vi tar sikkerheten på alvor, sier Susanne. – Vi utarbeider voldsrisikovurderinger og jobber med fokusområdet MAP (Møte med aggresjonsproblematikk) og deeskalering på en fin måte, og simulatortrening, sier Jannike. Dette kan utfordre personalet på en annen måte, da det krever mer løpende vurderinger. – Er det mindre bruk av tvang? – Ja, det er mindre mekanisk tvang, sier Jannike. De jobber mer bevisst på å unngå tvang. – Bruken av mekaniske tvangsmidler har gått dramatisk ned siden vi startet. Ulempen er at vi senker «guarden», og når det skjer, blir det mer overraskende. Derfor trener vi hver torsdag. Men det er veldig mye mindre bruk av tvang, sier Susanne. Færre regler – Var det mer regler før? – Det var mer detaljerte husregler. Vi må bruke mer skjønn og faglige begrunnelser for å iverksette tiltak. Men det er fortsatt behov for å justere «uskrevne regler» som dukker opp, for eksempel pasienter som «dealer» seg imellom og gjør posten destabilisert, sier Jannike. At personalet har erfaring, at det er et terapeutisk miljø og tydelige behandlere som støtter personalet, er viktig Både Jannike og Susanne mener at en VG-serie i 2016 om bruk av tvang ga et nytt syn. - Det kom holdningsendringer til makt etterpå. Vi kan gripe det an på en annen måte enn tvang, gjennom etisk refleksjon. I en serie av artikler og filmer satte VG for snart ti år siden søkelys på bruken av tvang i Norge. Avisredaksjonen fortalte historien om en kvinne innlagt ved Gaustad sykehus i Oslo som hadde vært beltelagt hver dag gjennom to år, og kunne dokumentere en sammenheng mellom bemanning og bruk av belter. Underviser pasientene i sykdomsforståelse På tirsdager samles pasientene på skolebenken for å lære å forstå hva det vil si å ha en psykiatrisk lidelse, og hva som skjer når du ruser deg. Undervisningsopplegget heter «Illness managment and recovery» (IMR) og bygger på et amerikansk konsept. Undervisningen er erfaringsbasert. De tre som underviser er en psykologspesialist, en psykolog og en vernepleier. Det gir god informasjon om å håndtere utfordringer og forstå sin psykiske lidelse, og oppleves som nyttig. – Vi får veldig gode tilbakemeldinger. Pasientene framsnakker det seg imellom, sier Jannike. Trivsel i tøft miljø Det stabile og gode arbeidsmiljøet, og at de har flat struktur, er en nøkkelfaktor. – Her slutter ingen. Vi har et godt arbeidsmiljø her. Et paradoks, når man tenker på hvor tøft miljø vi jobber i, sier Jannike. Før var det få vernepleiere, så har det kommet flere og flere. På Granli er sykepleiere og vernepleiere likestilt på alle plan. Selv om de kan ha faglige diskusjoner, så har de også humor på ulikhetene – Vi utfyller hverandre faglig. Vernepleiere tenker kanskje mer miljøterapeutisk, og sykepleiere er kanskje mer opptatt av somatikk, sier Susanne. Idet jeg skal gå, legger jeg merke til flere øyne som følger med. Her sitter pasienter på en uteplass, og tar seg en røyk. Også fra vinduene oppå veggen, tittes det ut. En påminnelse om en arbeidsplass utenom det vanlige, og menneskene som tilbringer livene sine her. n TEMA: VERNEPLEIER I PSYKIATRIEN n Ved oppfølging i regi av spesialpoliklinikken på Granli spares det rundt 1,4 millioner kroner per pasient per år, sammenlignet med døgnprisen på lukket psykiatrisk avdeling. Tallene er fra 2020. Kilde: Torkel Vang, overlege Sikkerhetsposten Sykehuset i Vestfold «Her slutter ingen. Vi har et godt arbeidsmiljø. Et paradoks, når man tenker på hvor tøft miljø vi jobber i» Jannike Meier, koordinator med vernepleierbakgrunn

NR 2 - 2025 VERNEPLEIEREN 11 IMR setter beboerens egne mål i sentrum. Metoden bygger på psykoedukasjon, motiverende samtaler og kognitiv atferdsterapi. Kjerneverdiene er håp, mestring, kunnskap og selvvalgte mål. Gjennom en autonomistøttende holdning møter vi beboerne med respekt for egne valg og ansvar for eget liv. Dette styrker relasjonen, fremmer indre motivasjon og bygger tro på at endring er mulig. FORANKRING I HELE ORGANISASJONEN Skal en metode lykkes, må den være forankret på alle nivåer i organisasjonen – hos toppledelsen, mellomlederne og ute i personalgruppen. Forankring handler om mer enn å vedta et prosjekt. Det handler om å skape en felles forståelse for hvorfor IMR er viktig, og hvordan den kan bidra til bedre tjenester. Her har vi hentet inspirasjon fra endringsteori, blant annet Kotters åtte trinn for endring: etablere en tydelig visjon, skape forståelse for behovet og følge opp i praksis. Toppledelsen må sette retning og sikre ressurser, mellomlederne må være rollemodeller i hverdagen, og ansatte må involveres slik at de opplever eierskap. Når dette fungerer, blir implementeringen mer enn en teknisk innføring av et nytt verktøy – den blir en reell kulturendring. EN FLATERE STRUKTUR – OGSÅ FOR ANSATTE I Tønsberg har vi valgt en litt annerledes tilnærming: vi bruker samme metodikk overfor ansatte som vi bruker med beboerne. Gjennom en tilnærmet flat struktur får medarbeiderne sette egne mål for arbeidet med IMR og utvikle seg autonomt i rollen. Dette gir ansatte eierskap til egen faglig utvikling og bidrar til en kultur preget av frihet, ansvar og gjensidig respekt – både blant ansatte og beboere. Når IMR endrer kulturen – erfaringer fra Tønsberg kommune I Tønsberg kommune har vi tatt i bruk Illness Management and Recovery (IMR) i kommunale rusboliger. Metoden styrker både beboernes mestring og de ansattes faglige utvikling – og har vist seg å skape en kultur preget av håp, autonomi og samarbeid. Tekst: Nina Hivand Nina Hivand jobber som vernepleier i Tønsberg kommune. Psykoedukasjon – å gi systematisk opplæring i egen psykisk helse for å få økt innsikt, bedre forståelse og større kontroll over eget liv. Foto: privat

12 VERNEPLEIEREN NR 2 - 2025 KULTURENDRING TAR TID Endring kan skape usikkerhet, og kulturendring tar tid og krever tålmodighet. Derfor har vi valgt å implementere modellen gradvis. Ansatte har fått prøve ut IMR i små skritt, med tid til refleksjon og veiledning underveis. Dette har bidratt til å bygge trygghet og en felles forståelse av metodens verdi. Motstand blir da ikke sett som hindring, men som en naturlig del av en læringsprosess. VERNEPLEIEFAGLIG PERSPEKTIV Vernepleiere kombinerer helsefaglig, pedagogisk og sosialfaglig kompetanse. Dette gjør oss godt rustet til å jobbe med IMR. Fra et atferdsanalytisk perspektiv handler implementering om å legge til rette for ønsket atferd – både hos beboere og ansatte. I tillegg bygger vi på prinsippene fra positiv atferdsstøtte (PAS), som handler om å forebygge utfordrende atferd gjennom systematisk tilrettelegging, forutsigbarhet og miljømessige forsterkere. PAS og IMR utfyller hverandre godt – begge fremmer trygghet, selvstendighet og livskvalitet. Når beboere får anerkjennelse og opplever mestring på veien mot egne mål, fungerer dette som forsterkere som øker sannsynligheten for videre positiv utvikling. På samme måte kan vi styrke ønsket atferd hos ansatte ved å gi dem autonomi, rom for læring og positiv tilbakemelding. Dette er kjernen i vernepleiefaglig arbeid – å støtte både brukere og kolleger i å oppleve mestring og utvikling i hverdagen. AVSLUTNING Implementeringen av IMR i rusboliger i Tønsberg kommune har vist at metoden kan være et verdifullt verktøy i arbeidet med mennesker som har rus- og psykiske helseutfordringer. Gjennom å støtte beboernes autonomi, legge til rette for mestring og styrke relasjoner, kan vi bidra til konkrete og varige endringer. Når samme filosofi også brukes overfor ansatte, skaper det en helhetlig kultur som fremmer ansvar, motivasjon og faglig utvikling. For vernepleiere er IMR et eksempel på hvordan vi kan kombinere helsefag, pedagogikk og sosialfag for å skape tjenester som bygger på håp, mestring og autonomi – til beste for både beboere, ansatte og kommunen som helhet. nVil du vite mer om IMR? Illness Management and Recovery (IMR) er en kunnskapsbasert metode utviklet av National Implementing EvidenceBased Practices Project (USA). Den er oversatt og tilpasset norsk kontekst av NAPHA – Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid. Mer informasjon og manualer finnes på www.napha.no/imr. Foto: Nina Hivand

NR 2 - 2025 VERNEPLEIEREN 13 Effekter for beboerne Erfaringene fra boligene er tydelige: • Flere beboere har fått drastisk reduksjon i vedtakstimer fra kommunen, som følge av økt selvstendighet. • Når vi møter beboerne med autonomi og ansvar, tar de gradvis mer ansvar selv. • Vi ser færre konflikter og mer stabilitet i bomiljøet. • Brukerne oppsøker nå selv ansatte for støtte – vi løper ikke lenger etter dem. Erfaringene viser at IMR bidrar til å snu dynamikken i boligen – fra passiv mottakelse til aktiv deltakelse i eget liv. Effekter for organisasjonen IMR har også gitt merkbare effekter for organisasjonen: • Mindre behov for like mange ansatte til stede i boligen. • Mer bærekraftig ressursbruk og lavere kostnader. • Bedre arbeidsmiljø og lavere turnover. Dette viser hvordan en metode som setter autonomi i sentrum, kan skape positive resultater både for den enkelte og for organisasjonen som helhet. «Vi oppdaget at når vi gir både beboere og ansatte autonomi, øker både motivasjonen og kvaliteten i tjenesten.» Bladet Vernepleieren utvider redaksjonen Jobber du innen psykisk helse eller psykiatri, eller er du vernepleierstudent? Da håper vi at du vil vurdere om en plass i Vernepleierens redaksjon kan være noe for deg. Fagbladet Vernepleieren har i dag en redaksjon med fire vernepleiere, journalist og redaktør. Vi ønsker nå å utvide med to nye redaksjonsmedlemmer. En vernepleier som har psykisk helse som sitt arbeidsfelt, og et nytt studentmedlem. Arbeidet går ut på å bestemme tema og innhold i bladet, og å finne og ta kontakt med aktuelle bidragsytere. Om et tema engasjerer deg spesielt, så vil du få anledning til å skrive, men det er ikke et krav for å sitte i redaksjonen at du skriver selv. Studentmedlemmet vil få ansvar for studentspalten og ellers delta i redaksjonsarbeidet på linje med de andre medlemmene. Innhold og form på spalten fastsettes i samråd med redaktør. Vi har to utgivelser i året, og rundt fem møter i forbindelse med hver utgave, hvorav ett holdes sentralt i Oslo. De andre holdes digitalt. Arbeidet legges opp for å passe inn i redaksjonsmedlemmenes hverdag. I likhet med andre engasjerte vernepleiere i Vernepleierforbundet så vil du motta et lite honorar og bli kompensert for reiseutgifter. For mer informasjon, ta kontakt med redaktør Ann Beate Grasdalen innen 5. januar 2026 - ann.beate@fagbladet-vernepleieren.no - Telefon: 99 45 00 90 Jobber du innen psykisk helse eller psykiatri, eller er du vernepleierstudent?

14 VERNEPLEIEREN NR 2 - 2025 DEBATT I akuttpsykiatrien jobber vi tett på mennesker i krise. Vi står midt i situasjoner preget av frykt, forvirring og ofte desperasjon. Midt i dette skal vi balansere mellom to krefter som både trekker mot og fra hverandre: omsorg og kontroll. For meg som vernepleier er dette ikke bare en faglig utfordring – det er et daglig etisk dilemma. Jeg møter mennesker som på sitt mest sårbare øyeblikk overlates til et system som både skal ivareta dem og beskytte dem. Det kan handle om å hindre selvskading, forebygge vold, eller sørge for medisinsk behandling. Men det kan også handle om å holde en hånd, lytte til en stemme som trenger å bli hørt, eller å tåle et blikk som rommer smerte og skam. GRÅSONEN – NÅR OMSORG GLIR OVER I KONTROLL I akuttpsykiatrien finnes ingen rene situasjoner. Omsorg og kontroll er sjelden adskilte størrelser – de flyter inn i hverandre. Når jeg holder igjen en pasient for å hindre skade, utøver jeg kontroll, men intensjonen er omsorg. Likevel kan handlingen oppleves som overgrep. I slike øyeblikk kjenner jeg på den indre spenningen: Hvem beskytter jeg nå – pasienten eller meg selv? Er det trygghet eller makt jeg formidler? Det er i denne gråsonen den etiske refleksjonen må få plass. Solfrid Vatne skriver i Korrigere og anerkjenne (2006) om hvordan vi som fagpersoner må våge å stå i dobbeltheten – mellom å korrigere og å anerkjenne. Hun minner oss om at grensesetting ikke må bli et middel for kontroll, men en del av relasjonen. For meg har hennes tenkning vært et anker. Det handler ikke bare om hva vi gjør, men hvordan vi gjør det. ETISK REFLEKSJON I PRAKSIS Etiske dilemmaer oppstår ikke bare i akutte hendelser, men også i de små valgene. Skal jeg vekke pasienten som har isolert seg i flere døgn? Skal jeg registrere en situasjon som tvang, selv om pasienten «samtykket» etter press? HvorOmsorg og kontroll – et etisk spenn i akuttpsykiatrien Når jeg holder igjen en pasient for å hindre skade, utøver jeg kontroll, men intensjonen er omsorg. Likevel kan handlingen oppleves som overgrep. Tekst: Stine Rob Nessestrand «Hvem beskytter jeg nå, pasienten eller meg selv?» Vernepleier Stine Rob Nessestrand. Foto: privat

NR 2 - 2025 VERNEPLEIEREN 15 DEBATT dan balanserer jeg lojaliteten til systemets krav med lojaliteten til mennesket foran meg? Halvor Nordby (2022) peker på hvordan helsepersonell ofte står i krysspress mellom institusjonens behov for kontroll og individets rett til autonomi. Dette kjenner jeg meg godt igjen i. Det er lett å søke trygghet i prosedyrer og rutiner, men omsorg krever ofte at vi tør å bruke skjønn. Etikken starter i det øyeblikket vi stopper opp og reflekterer – ikke når vi finner et fasitsvar, men når vi erkjenner kompleksiteten. FORSKNING OG VIRKELIGHET Tall fra norske akuttpsykiatriske avdelinger viser at rundt 40–45 prosent av innleggelsene skjer med tvang (Hustoft, 2022). Geografiske forskjeller i tvangs- bruk er store, og forskere som Tore Hofstad peker på at kultur, organisering og holdninger påvirker graden av tvang (Forskning.no, 2022). Det forteller meg at dette ikke bare handler om pasienter – men også om oss som jobber der. I praksis ser jeg hvordan tidspress, personalmangel og sikkerhetsrutiner kan gjøre at vi velger kontroll framfor dialog. Det er sjelden vond vilje, men snarere systemets logikk som tar overhånd. I slike øyeblikk kan det menneskelige blikket forsvinne bak uniformen og dørlåsene. Derfor tror jeg på behovet for systematisk etisk refleksjon i akuttpsykiatrien. Ikke som et tillegg, men som en integrert del av hverdagen. Et sted der vi kan stille de vanskelige spørsmålene – sammen. For etisk kompetanse er ikke noe man «har», det er noe man utøver. RELASJONENS BETYDNING I møte med pasienter i krise har jeg erfart at relasjonen alltid er det mest virksomme verktøyet. Jeg kan ikke alltid fjerne angsten, men jeg kan være et menneske som tåler den. Jeg kan ikke alltid unngå tvang, men jeg kan gjøre det med respekt og verdighet. Solfrid Vatne skriver at anerkjennelse ikke er det samme som å akseptere alt – men å se mennesket bak handlingen. Når jeg klarer det, blir selv nødvendige kontrolltiltak en del av omsorgen. Da er maktutøvelsen forankret i et relasjonelt perspektiv, ikke i systemets behov for orden alene. VEIEN VIDERE Hvordan kan vi styrke denne balansen mellom omsorg og kontroll? Tiltakene for å redusere tvang i Norge (Folkehelseinstituttet, 2017) peker i samme retning: brukermedvirkning, kriseplaner og tillitsbygging virker forebyggende. Det gir håp – og det utfordrer oss. AVSLUTNING Omsorg og kontroll er ikke motsetninger, men deler av det samme faglige landskapet. I akuttpsykiatrien må vi tåle å stå i ubehaget, våge å reflektere og erkjenne at svaret sjelden er entydig. Jeg tror ikke vi noen gang kommer til å «løse» dilemmaet. Men vi kan bli mer bevisste, mer reflekterte – og mer menneskelige i måten vi håndterer det på. Til syvende og sist handler det om dette: Å bruke makt med varsomhet, og omsorg med mot. nReferanser • Vatne, S. (2006). Korrigere og anerkjenne – relasjonens betydning i miljøterapi. Gyldendal Akademisk. • Nordby, H. (2022). Etiske dilemmaer i helse- og omsorgsarbeid. Gyldendal. • Hustoft, K. (2022). Voluntary and involuntary hospitalizations in acute psychiatric wards in Norway. Helse Stavanger / Universitetet i Bergen. • Hofstad, T. mfl. (2022). «Hvorfor er det så mye mer bruk av tvang i psykiatrien nord og vest i Norge?» Forskning.no. • Folkehelseinstituttet (2017). Tiltak for å redusere tvangsbruk i psykisk helsevern for voksne – en systematisk oversikt. Til syvende og sist handler det om: «Å bruke makt med varsomhet, og omsorg med mot» Jeg tror nøkkelen ligger i tre områder: 1. Tidlig intervensjon og relasjonsbygging – å møte mennesker før krisen eskalerer. 2. Etisk refleksjon og veiledning – å gi rom for faglig dialog og selvinnsikt. 3. Kompetanseheving – særlig innen de-eskalerende kommunikasjonsteknikker og traumebevisst omsorg.

16 VERNEPLEIEREN NR 2 - 2025 Jeg har kjent Jeanette siden 2009, da hadde hun praksisplass under vernepleierutdanningen hos meg. Hun er en av de flinkeste vernepleierne jeg kjenner. Jeanette ser detaljer som få andre ser, hun er sensitiv i møte med andre mennesker, tenker utenfor boksen, hun er faglig engasjert og bruker faget på en kreativ måte. Hun gjør en stor forskjell for mennesker hun jobber med og for andre. Jeg vet at Jeanette selv har sin erfaring med behandlerapperatet, og hun er pårørende til en søster. Jeg ble spesielt nysgjerrig på to ting: Hvordan har hennes opplevelse i møte med behandlere og behandling vært som pårørende og/eller som pasient? Og hvordan har hennes bakgrunn som vernepleier påvirket henne i disse rollene? Jeanette sa ja til et intervju, og under kan du lese hennes sterke og reflekterte erfaringer. Tre perspektiver Jeanettes opplevelse er delt inn i to hovedperspektiver: som pasient og som pårørende. Opplevelsen som pasient har stort sett vært bra, mens opplevelsen som pårørende har vært utfordrende og har vist stor forskjell i behandlernes tilnærming. Et tredje perspektiv som Jeanette reflekterte over i intervjuet, er hvordan hennes private erfaringer har påvirket henne profesjonelt og blitt en ressurs i hennes virke. Opplevelsen som pasient Jeanette har en overveiende positiv opplevelse som pasient. Hun føler seg ivaretatt og fremhever betydningen av kontinuitet og «resurssterke behandlere». - Jeg begynte jo på BUP. Jeg hadde et par runder der, forteller Jeanette. - Jeg husker at jeg satt på BUP, mamma og pappa var med meg. Så fikk jeg fire dokker. Jeg kunne ikke skjønne hva det hadde med meg å gjøre. Så fikk jeg beskjed om å plassere disse dokkene sammen, som skulle vise dynamikken i vår familiesituasjon. Det kommer jeg aldri til å glemme. Jeg var ikke noe mer hos den terapeuten, for å si det sånn. Også har jeg vært innom DPS-en 3-4 ganger. Diagnose og tidlig feilbehandling Diagnosen Tourettes syndrom ble stilt ved en «ren tilfeldighet» da hun var 12 år, etter å ha levd med symptomene i seks år. I disse Å være både vernepleier, pasient og pårørende Denne utgaven av Fagbladet Vernepleieren omhandler hva slags rolle vernepleiere har i psykiatrien. Da kom ideen om å intervjue Jeanette Andersen Liseth, eller Jeanette Thixie Liseth som hun ofte kaller seg. Tekst: Merethe Hermundstad, redaksjonen Jeanettes fagbakgrunn som vernepleier har vært et viktig hjelpemiddel i hennes egen behandling og har gitt henne et unikt perspektiv, selv om den også har skapt et internt dilemma i pårørenderollen. «Der andre ser problemer, ser Jeanette løsninger. Hun ser på sin bakgrunn og sine diagnoser som en ressurs» Illustrasjonsfoto: stock.adobe.com

NR 2 - 2025 VERNEPLEIEREN 17 første årene fikk foreldrene beskjed fra behandlere om at tics bare var «uvaner som måtte avstraffes», noe som førte til en vanskelig og tårevåt tid preget av isolasjon. Hun husker et forsøk på feilbehandling: - De satte på meg sånne hodeklokker, sånn med musikk, og så plasserte de meg i stolen, hvor formålet var avspenning. Det kribla jo i hele meg. Og jeg hadde jo ikke noen mindre lyder av den grunn. Jeanette forteller at det var vanskelig for foreldre etter at diagnosen Tourettes syndrom ble stilt, og de har bedt om unnskyldning for hva de ble fortalt å gjøre. Positive relasjoner Fastlegen som har fulgt henne siden hun var 16 år, har vært sentral og hjulpet henne hele veien. Etter et dårlig førstemøte på BUP, fikk hun en terapeut som var «helt fantastisk» og som ikke ville slippe henne da hun ble 18 før hun var sikker på at Jeanette var i trygge hender hos viderebehandler. Etter det møtte Jeanette en psykiater «som var helt magisk», og som søkte henne videre til spesialistbehandling, ved Modum Bad og Jessheim-klinikken. Søkende pasientrolle Jeanette fant til slutt, gjennom kontakter hun fikk via et prosjekt på DPS/Ullevål sykehus, et medikamentelt preparat som fungerer for henne og har redusert tics betraktelig. Hun har også hatt tilrettelegging via PPT «som bare ble borte», og psykomotorisk fysioterapi. Erfaringene med hjelpeapparatet har gitt Jeanette Thixie Liseth en unik kunnskap. Foto: privat

18 VERNEPLEIEREN NR 2 - 2025 Jeanette reflekterer over at hennes positive forløp delvis skyldes at hun har vært mer reflektert og tydelig i møte med leger, og har gjort research i forkant for å vite hvilke tilbud hun kan gå til. Opplevelsen som pårørende Som pårørende for sin søster opplevde Jeanette en markant forskjell i behandlingsmøtet. Søsteren er på autismespekteret. Til tross for at de hadde samme fastlege, fikk søsteren et helt annet utfall. Søsteren, som selv uttrykte til fastlegen at hun trenger hjelp, og nevnte DPS, ble «liksom bare møtt med et nei». Det var først da søsteren byttet fastlege at hun ble tatt på alvor og umiddelbart henvist. Jeanette påpeker: - Det har liksom gått slag i slag etter at hun byttet fastlege, liksom. Så det er så rart. Hvor stor forskjell det er.» Hun lurer på om årsaken kan ligge i hvordan man legger det frem. - Hvordan har din bakgrunn som vernepleier påvirket deg i rollen som pårørende og pasient? Jeanettes fagbakgrunn som vernepleier har vært et viktig hjelpemiddel i hennes egen behandling og har gitt henne et unikt perspektiv, selv om den også har skapt et internt dilemma i pårørenderollen. Jeanette trodde hun hadde alle forutsetninger til å være den beste pårørende man kan være, men opplever det annerledes i praksis. «Faghatten» som hindring Hun føler at hun ikke har vært noe bra pårørende for søsteren, fordi hun skiller faglig på privat og jobb. - Når du kommer hjem fra jobb, så legger du det igjen. Da er du liksom ferdig. Så jeg klarer ikke å dra inn det når jeg står i en sammenheng med søsteren min. Hun har vært nødt til å lære seg teknikker for å forbedre samspillet. Søsteren ser det imidlertid annerledes. - Hun sier det er mye lettere å forholde seg til meg, fordi jeg er vernepleier og har mye mer forståelse for hennes situasjon, sier Jeanette. Praktisk hjelp Vernepleierbakgrunnen har likevel bidratt til at hun har kunnet hjelpe søsteren med å «strukturere og ordne opp i kaotiske situasjoner», som pakking og rydding, etter at søsteren har fått tid til å prosessere og gi sitt samtykke. Påvirkning i rollen som pasient Den vernepleierfaglige bakgrunnen har vært et viktig hjelpemiddel i Jeanettes egen behandling, gjennom systematisk egen- analyse. Fagkompetansen ble spesielt benyttet i arbeidet med bipolar lidelse, der hun kunne bruke adferdsanalytiske prinsipper og funksjonelle analyser for å reflektere over sin egen adferd, se hva som utløste den, og vurdere konsekvenser. Jeanette sier det slik: - Å finne ut av hva var det som skjedde nå, liksom? Hvorfor gjør jeg det her? Og hva blir konsekvensene nå? Økt mestring Uten kjennskap til vernepleie og adferdsanalytiske prinsipper, ville hun ikke nødvendigvis ha håndtert sin bipolare lidelse på samme måte, fordi kunnskapen har hjulpet henne å reflektere, ta hensyn, og «skjerme seg selv». En ressurs for andre Jeanette anser sin kombinerte fag- og livserfaring som en stor styrke i profesjonell sammenheng. Fordi hun har vært i systemet lenge og har måttet kjempe for å få hjelp, føler hun at hun møter mange på en annen måte. - Og det er jo ikke noen lette diagnoser jeg har. Tourette syndrom og bipolar lidelse er liksom ikke en walk in the park, sier hun. - Nei, så det er mye man skal stå i. Og det at jeg har stått i disse tingene ja, jeg tror det bare gjør at jeg har en annen forståelse. Erfaringene med hjelpeapparatet har gitt henne en unik kunnskap. Jeanette legger stor vekt på å bygge relasjoner for å få folk til å føle seg trygge, få tillit og at de kan stole på henne. Det handler om å møte mennesker der de er, på lik linje og med respekt, altså kunne sette seg inn i andres situasjon. Der andre ser problemer, ser Jeanette løsninger. Hun ser på sin bakgrunn og sine diagnoser som en ressurs, og avslutter intervjuet med disse ordene: - Jeg er glad for at jeg har dem, for hvem hadde jeg vært hvis jeg ikke hadde hatt det? n «Hun føler at hun ikke har vært noe bra pårørende for søsteren, fordi hun skiller faglig på privat og jobb, Søsteren ser det imidlertid annerledes.» Søsteren til Jeanette har lest gjennom saken og godkjent at det som står om henne blir publisert.

NR 2 - 2025 VERNEPLEIEREN 19 Evelyn Skalstad Utdanningsår Ferdig vernepleier i 1997. Studiested Høgskolen i Østfold, avdeling Vestfold (deltid). Nåværende arbeidsgiver Jeg jobber for tiden som fagrådgiver i Øvre Eiker kommune, tjenester til hjemmeboende, heldøgnshjemmetjenester. I FARTA Vi spør vernepleier Evelyn Skalstad HVA ER DU OPPTATT AV FOR TIDEN? «Jeg kjenner meg preget av å leve i en mer urolig verden.» Kommune-Norge står ovenfor store utfordringer. Jeg er så spent på fremtiden. Behovene endrer seg, forventningene til kommunale tjenester øker, samtidig som vi skal sikre bærekraftige, inkluderende og faglig sterke tjenester, både for brukere og ansatte. Vi må sikre kvalitet i tjenestene ved både faglig forankring og reell medvirkning. Derfor må brukerstemmen frem og vi må jobbe i tråd med CRPD, FN konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Og dere, vi må holde faget høyt. Jeg er så stolt av kolleger som daglig omsetter kunnskap om positiv atferdsstøtte (PAS) til praksis, til det beste for tjenestemottakerne våre. Samtidig trenger også ansatte positiv atferdsstøtte i en krevende hverdag. Alle har vi behov for å føle oss sett og betydningsfulle. Derfor finner jeg det betydningsfullt at jeg er en del av et lederteam som legger til rette for kompetanseutvikling og erfaringsdeling. Til slutt vil jeg nevne et spennende forprosjekt om hjemmeveiledningsteam for barn og unge med nevroutviklingsforstyrrelser i kommunen. I samarbeid med FHI har vi laget en Mini-metodevurdering om hjemmeveiledningsteam basert på forskning. Den publiseres i høst, så følg med på minmetodevurdering.no. Evelyn, hva ligger på nattbordet? Trilogien om Kristin Lavransdatter som pocketbok (der har den ligget en stund), vannglass og ørepropper. Foto: privat

20 VERNEPLEIEREN NR 2 - 2025 Hva er det som vi kaller psykiske lidelser? Ordet «psyke» kommer av det greske ordet for pust, så det sier lite. Fellestrekk for psykiske lidelser er imidlertid tilstander som gir personen sterke ubehag, og/eller vansker med å fungere. Det siste er gjerne atferd som det er for mye eller for lite av. Det er greit å sjekke ting, men ikke så mye at det går ut over viktige gjøremål. Det er greit å ta det rolig og å trekke seg tilbake, men ikke så mye at det går ut over sosial og praktisk fungering, og velvære og helse. Psykiske lidelser dreier seg om noe reelt, enten det er tanker, følelser eller konkrete handlinger. Derfor er «atferdsforstyrrelser» en vel så god betegnelse som psykiske lidelser. «SPENNENDE PASIENTER» Psykiske lidelser ble lenge betraktet som noe mystisk. Terapeuter kunne snakke om «spennede pasienter», og behandlere var høyt kvalifiserte. Psykiatere tok seg av det medisinske, mens psykologer, gjerne psykoanalytisk orienterte, ofte tok seg av det psykologiske. Det siste var kanskje ikke så fint som det hørtes ut som. På 1980–tallet, på et psykiatrisk sykehus, skulle en sosionom få begynne å ha samtaler med pasienter, som ga stor prestisje. Først måtte hun imidlertid se noen videoer fra behandling som psykologer utførte. Hun ble skuffet, og mente at «De snakket jo bare med pasientene.» PSYKIATRIEN MANGLET TILTAK Jeg jobbet selv på et psykiatrisk sykehus på den tiden, og så mange atferdsforstyrrelser som den tradisjonelle psykiatrien ikke hadde noen tiltak for. Jeg var uerfaren, men visste en del om «atferdsterapi», og fikk noen oppdrag som jeg til dels løste godt. På samme tid begynte verne- pleiere å innta psykiatrien så smått. For eksempel i Oppland (nå i Innlandet) gjorde vernepleiere en stor innsats for å føre langtidspasienter tilbake til sine hjemkommuner, og for å rehabilitere dem. De hadde atferdsanalytiske metoder som psykiatrien knapt kjente. Tilnærmingen kan oppsummeres som B. F. Skinners på 1950– tallet, og Israel Goldiamonds, «konstruktive tilnærming» på 1960–tallet: «Bry deg minst mulig om problematferden, og mest mulig om alternativer til den. Ikke riv ned, men bygg opp.» Viktige ingredienser er å lære personen bedre måter å oppnå og unngå ting på, bygge nye repertoarer, og hjelpe personen med å eksponere seg for ting den har unngått, og til mer selvkontroll. PASSIVE METODER OG POSITIV FORSTERKING Metodene bygger i stor grad på å fjerne unødvendige ubehag og mangler, eller det jeg gjerne kaller passive metoder, og positiv forsterkning. Også å la personen erfare at antisosial eller skadelig atferd har lite for seg, kan være nyttig. Å hjelpe personen med å venne seg til nødvendige ubehag og mangler, er sentralt i nesten all atferdsbehandling. Vi snakker dermed om metoder som non–kontingent forsterkning, differensiell forsterkning av annen eller alternativ atferd, atferdsavtaler, ekstinksjon og om eksponering, som ofte er gradvis. Vi snakker også om ren opplæring i nye sosiale og praktiske ferdigheter. Atferdsanalytiske metoder som vernepleiere kan anvende i behandling av psykiske lidelser/atferdsforstyrrelser Metodene bygger i stor grad på å fjerne unødvendige ubehag og mangler, eller det jeg gjerne kaller passive metoder, og positiv forsterkning. Tekst: Børge Holden, psykologspesialist, dr. philos. Børge Holden. Foto: privat

NR 2 - 2025 VERNEPLEIEREN 21 MÅ VÆRE ENKELT OG FORSTÅELIG Metodene er viktige, som et grunnlag, og hvordan de utføres er like viktig. De må brukes på det de er egnet til, og skreddersys til personen. Metodene må utformes og utføres kreativt, i en best mulig relasjon til dem som skal hjelpes, og til dem som eventuelt skal utføre metodene til daglig. For eksempel, en atferdsavtale er ikke bare en atferdsavtale, og innebærer mye sosial kontakt med personen som det kan bygges relasjoner ut fra. Metodene må også være brukervennlige, det vil si så enkle og forståelige som mulig. Praktisk sans er viktig! Det er ofte tale om miljøbehandling, der pasienten ikke kan ta hele ansvaret for sin deltakelse i behandlingen. Har vi en velvillig pasient som «spiller på lag», og en ditto personalgruppe, går det i beste fall av seg selv. Her er det bare å spille på det som fins av gode «placeboeffekter». HVA OPPRETTHOLDER ATFERDEN? At hvordan metodene utføres er så avgjørende, sier oss at teoretiske kunnskaper er viktige, til et visst nivå. Derfra dreier det seg om personlige egenskaper. I tillegg til kreativitet og fantasi, er det viktig med samarbeidsevner, realisme og tålmodighet. Husk at ikke alle er interessert i atferdsendring, og at noen til og med kan motarbeide andre som prøver på det. Derfor er det alltid viktig å gjøre en «kasusformulering» før man går i gang. Hva opprettholder atferden? Vil personen oppleve å få det bedre hvis atferden endres? Vil omgivelsene tjene på en atferdsendring, eller ønsker omgivelsene status quo? Å si at man ønsker endring, er ikke det samme som å ønske det i praksis. Her må man vise sunn skepsis. BEGRENSNINGER VED SAMTALEBEHANDLING Atferdsforstyrrelser er «over alt». De fins ikke bare i voksen-, barne- og ungdomspsykiatri, men i barnevern, barnehager, skolen, familier, kommuner, hos private tjenestetilbydere og hvor som helst. I skolen øker fravær veldig, og blant barn og unge har det blitt mer av alt, fra utagering og mobbing til unngåelse og isolasjon. En begrensning, kanskje særlig i psykiatrien, er at samtalebehandling ofte tilbys som nærmest eneste behandling (utenom medikasjon). Samtalebehandling kan hjelpe dem som kan arbeide på egenhånd med det man kommer fram i terapitimer, men det kan ikke alle. De som bare møter opp til timer, og gjør lite mer, oppnår lite. Det er begrenset hva som kan læres på en ukentlig time på et kontor, selv om det kan være en god opplevelse. Det er ingenting i veien for at vernepleiere for eksempel kan lære om aksept- og forpliktelsesterapi, og ha samtaler ut fra det, men ofte er det nødvendig å forholde seg til konkret atferd som krever konkrete tilnærminger, enten det er å forebygge atferd, eller å møte den når den dessverre oppstår. Ikke minst for å hindre en negativ utvikling hos barn og unge, er det svært viktig med konkrete og effektive tiltak. Så det er bare å brette opp ermene. Vernepleiere som kan en del atferdsanalyse, har fått god veiledning og har gode sosiale ferdigheter, kan begynne i det små og prøve seg fram. Ingen må ta seg vann over hodet, og husk at det er uetisk å gjøre noe man ikke er kompetent til. n

Made with FlippingBook

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy