24 VERNEPLEIEREN NR 2 - 2023 KRONIKK Statsforvalteren fastslo at ektefeller ikke har omsorgsplikt for hverandre, kommunen skal vurdere behovet for tjenester «som om ein budde for seg sjølv.» Personbistand måtte gis til aktivitet, både i eget hjem og til aktivitet utendørs, også «ved sosial deltaking. Statsforvaltar vil påpeike at det og er viktig å oppretthalde sosial aktivitet. Vedtaket er difor ugyldig.» Kvinnen ble ansett å trenge minimum 29 BPA-timer pr. uke, med tanke på forebygging og «eit vesentleg tryggleiksmoment som kan bidra til at NN kan meistre sin kvardag betre.» Kommunen innvilget da BPA med 35 timer pr. uke. Vedtak kan bli bedre 10 av 15 vedtak i undersøkelsen hadde begrunnelse, 9 opplyste om vedtaksvarighet. Få beskrev individuelle behov, 5 oppga vedtaksomfang. 3 vedtak inneholdt til hvilken tid tjenestene skulle gis og 3 beskrev ressurstildeling. Hvordan skal disse resultatene bedømmes? Trolig som uttrykk for at kommunale vedtak kan bli bedre, for å si det forsiktig. Dette vedtaket se ut til å være motivert av ren behagelighet: Hun påklaget vedtaket. Klageinstansen opphevet kommunens vedtak: Hun hadde krav på å få bistand i bryllupet. Så avslo kommunen å bistå ved en fødselsdagsfeiring i familien. På ny ble vedtaket opphevet; kommunen plikter å yte nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester, også ved familiesammenkomster og fritids- aktiviteter, «dette er ikke avgrenset til å gjelde tjenester som gis i hennes hjem», og «familie og venner har ikke omsorgsplikt for henne» Til det svarte kommunen at klageavgjørelsen «kommer ikke til å endre stort på tjenestenes innhold». Kvinnen klaget til Diskrimineringsnemnda, som ble bedt om å vurdere om hennes rett til bevegelsesfrihet og å få leve i samfunnet som oss andre, var krenket. Hun mente at hennes sosiale liv ikke kunne avhenge av egen åpenhet om, og slekt og venners evne og vilje til å bistå med å yte omsorg av privat og intim art. FNs funksjonsevnekonvensjon gir mennesker med nedsatt funksjonsevne «samme rett til å leve i samfunnet, med de samme valgmuligheter». Nemnda ga henne likevel ikke medhold. Den var tilbakeholden med å prøve slike saker, mye skulle til før vurderinger av egnet, fornuftig og rimelig individuell tilrettelegging ble ansett utilstrekkelige og derfor diskriminerende. Nemnda mente kommunens vedtak var saklig og forsvarlig, klagers behov var «adressert og konkretisert» og de virkemidler som var nødvendige for en tilstrekkelig individuell tilrettelegging var angitt. (Sak 19/168) At kvinnens ønske var «adressert og konkretisert» var altså nok! Tar Diskrimineringsnemnda mål av seg til å være et forbilde for godt begrunnede vedtak, og å slå ned på diskriminering av mennesker med nedsatt funksjonsevne, eller får de holde seg hjemme heretter? En kvinne med cerebral parese som trenger bistand til alle praktiske gjøremål og ikke kan forflytte seg ved egen hjelp, var innvilget praktisk bistand for å «Legge til rette for kontakt med familie, verge, arbeidsplass, venner og naboer». Men da hun ble invitert i et familiebryllup avslo kommunen å bistå: «Vedtak etter helse- og omsorgs-tjenesteloven utføres i brukers hjem. Man anser ikke det å delta på familietilstelninger eller besøk å være en kommunal oppgave som en person har rettskrav på.»
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy