NR 2 - 2023 VERNEPLEIEREN 23 hengig av tiltaksplanens konkrete behov med påskriften «Bemanningsfaktor 1:1» under hvert punkt. Krav om at hun til enhver tid hadde slik «en-til-en»-bemanning ble avslått, det hadde den underbemannede boligen ikke tid (og bydelen ikke råd) til. Helsedirektoratets krav i veilederen om at tjenesten skal holde tilfredsstillende kvalitet, ytes i tide og i tilstrekkelig omfang, er forsømt i denne saken, med alvorlige konsekvenser. Saken er påklaget. Vil klageinstansen pålegge bydelen å sette inn reell 1:1-bemanning, eller kjøper den bydelens argument om at den yter de tjenester den etter en faglig vurdering til enhver tid har mulighet for? Det vil vise seg. Lovens formål, gjengitt over, er ikke nevnt. Slik vedtakspraksis er ikke uvanlig. Den gir tjenestemottaker ingen forutsigbarhet om «hvilke tjenester som skal gis, i hvilket omfang og til hvilken tid», som det heter i veilederen. Den krever også at vedtaket må forplikte kommunen tilstrekkelig, og samtidig gi forutsigbarhet for bruker. Akk ja. Hva med forsvarlighetskravet? «Grunnleggende i all saksbehandling, tjenestetildeling og tjeneste- yting innenfor helse- og omsorgstjenestene er forsvarlighetskravet», står det i veilederen. Erfaring viser snarere at dette uspesifiserte krav ofte brukes i vedtak til å avslå søknader: Vedtaksfatter mener et avslag ikke vil føre til at den (mangel på) bistand søkeren da må nøye seg med, er faglig uforsvarlig. Doble negasjoner forekommer ikke sjelden i avslagsvedtak. Vernepleieren fant i sin undersøkelse at vedtak ofte har et språk som er komplisert å forstå og dårlig tilpasset tjenestemottakerne. De bør ha erfaring eller kompetanse innen saksbehandling og juss for å forstå innholdet! Det har sikkert de fleste som mottar slike vedtak. Ulovlig lokal praksis At jurister er særlig kvalifisert til å forstå innviklet og byråkratisk språkbruk er sikkert riktig, de skriver jo slik. Men selv jurister kan få problemer med å forstå vedtak som grunngis med lokalt bestemt omsorgsnivå. Det er velkjent at søknader avgjøres ut fra lokale kommunale retningslinjer, heller enn de rettsregler som regulerer tilfellet. Slik lokal praksis gjør ikke sjelden ulovlige innhugg i lovbestemte rettigheter: KRONIKK «De undersøkte vedtakene skårer nokså høyt på å gjengi riktig lovparagraf, lavere på resten.» Helge Hjort er engasjert overfor sårbare grupper i samfunnet og har flere ganger påpekt mangler og feil i behandling av pasienter og tjenestemottakere. I denne kronikken setter han fokus på enkeltvedtak for tjenester, ut ifra sin egen erfaring og vedtak som fagbladet Vernepleieren har analysert. En kvinne med en alvorlig progredierende muskelsykdom søkte om brukerstyrt personlig assistanse (BPA), men fikk nei: «Du klarer i hovedsak dagliglivets oppgaver selv. Følge til ulike «instanser» gir kommunen ikke bistand til.» Hun fikk tilbud om praktisk bistand i stedet, men bare til å dekke behov som oppsto i hennes hjem. Behov for å komme utenfor egen dørstokk kunne ektefellen hjelpe til med. Illustrasjonsfoto: Studio_East/stock.adobe.com
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy