NR 2 - 2022 VERNEPLEIEREN 29 KRONIKK Rettsutviklingen har medført at tvangsbruk i tjenesteyting krever særlig lovhjemmel. Avklaring av virkeområde, vilkår, prosessuelle krav, klagerett, kontroll og tilsyn er sentrale rettsikkerhetsgrep. Fravær av lovreguler- ing bidrar til økt risiko for tilfeldigheter og unnfallenhet, eller som jeg pleier å si; «unnfallenhet har minst omkostninger for den det ikke gjelder». Forslag til ny tvangslovgivning I 2016 ble «Østenstadutvalget» nedsatt. Utvalget skulle se på muligheten for å samle tvangsreglene i Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 og 10, kap. 4A i pasient- og brukerrettighetsloven og tvangsreglene i psykisk helsevern. Utvalget la fram sin innstilling i 2019, der den nye loven fikk betegnelsen «Tvangsbegrensningsloven». Lovforslaget har høstet mye motbør og Syse (2021) skriver at lovutkastet er omfangsrikt og uoversiktlig. I tillegg har lovutkastet mange unntaksregler. Reglene er vanskelige å anvende. Det legges ikke til grunn at reglene skal anvendes av helsepersonell. Reglene er gjort diagnoseuavhengige, og det legges ikke opp til noen form for sortering etter pasientgruppe eller institusjonstype. Syse skriver videre «at siden regelverket er så vanskelig å forstå, er det parallelt foreslått en kraftig utvidelse av tilsynsmyndigheter. Det viktigste er kalt tvangsbegrensningsnemnder, som skal etterprøve mange av de vedtakene som fattes. Dette kan medføre at ressurser må flyttes fra klinisk arbeid til kontroll og tilsyn». Videre skiver Syse at «En reell frykt er at et så komplisert regelverk kan føre til at helsearbeidere, i stedet for å følge regler de ikke forstår og risikere kritikk for feilaktig lovforståelse, handler ut fra faglige og etiske vurderinger og «gjør det man bør gjøre» i situasjonen. Man kan altså presse frem mer uhjemlet tvangsbruk, mens utgangspunktet var det motsatte». Snevrere tvangsdefinisjon Tvangslovutvalget har foreslått en snevrere tvangsdefinisjon ved at det forutsettes overvinning av motstand mot et tiltak, for at det skal regnes som tvang. I tillegg vil det regnes som tvang dersom vesentlig informasjon bevisst holdes skjult for å omgå motstand. Tvangslovutvalget vil «unngå byråkrati» ved å ikke regne «enkle» tiltak som tjenestemottakeren ikke motsetter seg som tvang. Tvangslovutvalget vil begrense reglene for kontroll og overprøving av tvangsvedtak til å gjelde «de mest inngripende tiltakene». Hva er inngripende tiltak? Hvilke tiltak som er mest inngripende, kan være mindre opplagt å fastslå, etter mitt syn. Flere vedtak etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 gjelder tvangstiltak som innebærer fysisk fastholding med en total varighet på noen minutter per år. Dette er tiltak som tjenestemottakerne motsetter seg, og som dermed vil være av de mest inngripende, etter tvangslovutvalgets syn. Det er flere eksempler på at slike tiltak ikke har noen observerbare negative konsekvenser for tjenestemottakeren, utover ubehaget/motstanden under selve gjennomføringen av tiltaket. Tiltak som nevnt ovenfor, som tjenestemottakeren ikke motsetter seg, kan f.eks. være at tilgangen til mat og drikke er regulert/begrenset, grunnet fare for vesentlig helseskade. Slike tiltak vil oftest gjelde tilnærmet døgnkontinuerlig og ofte med varighet over svært mange år. Det kan være mange årsaker til at tjeneste- mottakere ikke viser motstand til slike tiltak, som manglende selvhevdelse og ubalanse i relasjonen mellom den det gjelder og de ansatte. I tillegg vil mange tjenestemottakeren med omfattende bistandsbehov ikke være i stand til å vise motstand på ordinær måte. Selv om det ikke vises direkte motstand i slike tilfeller, er det eksempler på at tjenestemottakere gjennomgående/tidvis uttrykker misnøye og/eller på andre måter viser at de reagerer på slike tiltak. Tvangslovutvalget «hopper bukk» over mer inngående vurderinger av hva som er inngripende tiltak. «Tvangslovutvalget har foreslått en snevrere tvangsdefinisjon ved at det forutsettes overvinning av motstand mot et tiltak, for at det skal regnes som tvang»
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy