22 VERNEPLEIEREN NR 2 - 2022 «Nei her hos oss bruker vi ikke tvang», overhørte jeg en veileder på en praksisplass si. Det synes jeg var en spennende uttalelse. Det var en kontekst der man snakket med noen som var fra utsiden av arbeidsmiljøet, og man vil jo gjerne fremstå som en arbeidsplass der alt er på stell. Men likevel har denne uttalelsen hengt litt ved meg, og inn i en del andre møter med praksisfeltet der ansatte hevder at de ikke bruker tvang. Så fort vi snakker om bruk av makt og tvang på arbeidsplassene våre så skaper det noen reaksjoner. Hvilke reaksjoner det skaper, avhenger av mange faktorer. Som hvilken sammenheng det kommer opp i, og hvilken tilnærming man har til begrepene. Makt er et begrep som kan forståes på flere måter. Makt til å utrette noe - makt over noen andre – maktesløshet i møte med nye utfordringer, og flere andre slike variasjoner. En annen faktor som også kommer til syne når denne tematikken blir tatt opp, er hvor åpen og ærlig man er med seg selv på arbeidsplassen. Har vi et arbeidsmiljø hos oss der vi faktisk kan være kritisk til egen praksis og se oss selv litt inn i kortene? Hvis man ikke bruker tvang, og man heller ikke tenker at man bruker makt, er det da å forstå at «alt er på stell»? Vel, det hadde vært fint, men praksis underbygger ikke det. Der kommer heller fortellinger om at man er redd for å skrive avvik. At hvis man har kjent på at man har gått over streken, eller vært i en gråsone, så er det best å ikke fortelle det så høyt. De vanskelige gråsonene Gråsoner er vanskelig å diskutere synes jeg. Det å balansere mellom hva som skal være rett, og hva som skal være galt. En balansegang som ikke er tydelig, men som krever refleksjon bår før, under og etter at man har vært i en slik situasjon. Situasjoner der man kjenner at «her var det noe galt». Noen forteller at de kjenner det i magen. Å skulle reflektere over dette i en gruppe, krever en del. For det første så krever det at man har et trygt arbeidsmiljø. Et miljø der man ikke anser seg som ferdig utlært eller som mester, men som fagperson som er i stadig endring og utvikling. Et miljø som setter pris på en avviksmelding, og refleksjon over denne i en dialog som omfatter flere. For det andre så trengerman ord på det man opplever, og dilemmaene man står i. Hva som er rett, og hva som er galt blir ytterpunktene, og kan fort stjele fokuset. «Dette opplevde jeg som galt, fordi …», eller «Nei vi har ikke lov til å gjøre dette, men derimot kan vi …» Den siste er en av de tingene som jeg til tider savner når man jobber med slike utfordringer som en personalgruppe opplever. Man definerer hva som er på utsiden av rammene av hva som er lovlig og forsvarlig, men glemmer å snakke om alle de mulighetene som ligger innenfor rammene. MIN MENING Vi får ikke endret det vi ikke snakker om Hvis man ikke bruker tvang, og man heller ikke tenker at man bruker makt, er det da å forstå at «alt er på stell»? Tekst: Steinar Vikholt, Universitetslektor ved Universitetet i Sørøst-Norge
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy