NR 2 - 2022 VERNEPLEIEREN 19 at beboerne trengte å bli utredet eller formelt diagnostisert. En mulig tvangslidelse ble ikke tatt på alvor som en diagnose, men brukt som en måte å forstå personen ut fra et medisinsk perspektiv, og for å forklare og legitimere behovet for maktbruk. Om synet på dagsformen til beboerne spiller en like sentral rolle i andre bofellesskap, kan ikke Henriksen svare på. Det finnes ingen forskning på det, så hun kan bare støtte seg på personer hun har møtt på konferanser og lignende, der hun har presentert forskningen. Hun erfarer at mange kjenner seg igjen. Å anse personer som ting Å forklare atferd med medisinske begreper mener Henriksen kan lede til at beboeren nærmest blir betraktet som en ting. - En forskjell mellom måter vi forstår mennesker og ting på, er at vi mennesker kan utvikle oss. Vi lærer i den sosiale verden, mens ting ikke gjør det, de er statiske. I Blåveislia ble denne oppfatningen gjenspeilet i håndteringen av tvangsvedtak. De hadde tvangsvedtak som hadde eksistert siden tvangsbestemmelsene i helse- og omsorgstjenesteloven ble innført, og som det ble søkt om fornyelse av uten først å under- søke om det hadde skjedd en endring hos personen. For eksempel hadde Kristian låst kjøleskap. De ansatte mente han ville ha spist opp alt om det hadde latt det stå åpent. Imidlertid la Henriksen merke til at det ofte lå mat igjen på tallerkenen hans, og brus og godteri kunne stå framme på bordet uten at det ble spist. - Dette er ikke tegn som garanterer at vi kan slippe opp og kvitte oss med tvangsvedtak, påpeker hun, men det burde ha vært undersøkt om nye vaner var skapt som gjorde tvangen unødvendig. Hva med situasjonen? Når Peder slo seg selv i hodet, ble det gjerne forklart med autistiske trekk. Et tvangsvedtak, der han ikke fikk lov til å gå inn på eget kjøkken, handlet ifølge de ansatte om at det var for mye der som ga ham stimuli. Dette er to medisinske forklaringer som ikke tar hensyn til situasjonen beboerne er i, påpeker Henriksen. En annen forklaring som ble gitt av ansatte, var at Peder slo seg selv i hodet for å få oppmerksomhet. Den forklaringen synes Henriksen er bedre. Men ut fra en relasjonell forståelse, burde de ansatte videre ha stilt seg spørsmålet: Hva er det han forsøker å fortelle oss? - Hva er det ved hans situasjon som gjør at han har behov for oppmerksomhet? Det er jo også noe vi mennesker har behov for, sier Henriksen. Av og til observerte hun at utfordrende atferd ble forårsaket av de ansattes oppførsel. Hun gir et eksempel: - Jeg, Peder og en ansatt sitter på fellesarealet og prater. Så kommer en ansatt til, og Peder blir nok litt utenfor. Han vil gå inn i leiligheten sin og forsøker å reise seg flere ganger, men den ansatte som er sammen med han denne dagen, får han til å sette seg ved å ta et skritt mot Peder og si: «nei, sett deg». Og ved å dytte ham litt i magen, eller legge ei hand
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy