Vernepleieren 2-2021

18 VERNEPLEIEREN NR 2 - 2021 Personer med behov for å kom- munisere på andre måter enn ved bruk av talespråk er en sam- mensatt gruppe. Her handler det om mennesker med utviklings- hemming med behov for alterna- tiv og supplerende kommunika- sjon (ASK). Personene det gjelder har vansker med å uttryk- ke seg ved hjelp av tale og noen av dem kan også ha behov for støtte for å forstå talespråk. Vi skiller mellom personer som for- står talt språk godt, men trenger hjelp til å uttrykke seg (uttrykks- middelgruppen), personer som trenger støtte på vei til å utvikle et talespråk eller når situasjonen gjør det nødvendig for å bli forstått (støttespråkgruppen), og språkalternativgruppen som tren- ger ASK både for å forstå tale og for å uttrykke seg (Tetzchner & Martinsen, 2002). Alternativ og supplerende kommunikasjon defineres i veiled- eren om gode helse- og om- sorgstjenester til personer med utviklingshemming som «kom- munikasjonsformer som brukes i stedet for eller i tillegg til tale­ språk hos personer som helt eller delvis mangler funksjonell tale» (Helsedirektoratet, 2021, s.8). Kommunikasjonsformene om­ fatter kroppslige uttrykk, gester og lyder, håndtegn, materielle tegn, grafiske tegn i kommunika- sjonstavler og -bøker eller tale- maskiner, og skrift. ASK er med andre ord ikke avgrenset til en enkel uttrykksform eller et enkelt hjelpemiddel. I den praktiske hverdagen i helse- og omsorgstjen- estene er det viktigste at ASK anerkjennes som kommunika- sjonsform fremfor å bli oppfattet som et pedagogisk tiltak eller en intervensjon. Alternativ og supplerende kommunikasjon gjør det mulig for personer som ikke bruker eller forstår talespråk å gi uttrykk for ønsker, behov og meninger. Der- for er det nødvendig at de har tilgang til kommunikasjons­ formene og -hjelpemidlene sine til enhver tid. Kommunikasjon er ikke avgrenset til noen timer hos voksenopplæringen eller et tiltak på arbeidsplassen. Kommunika- sjonsbehov oppstår overalt, hele tiden; under middagen, i dusjen, på sykkeltur eller i senga om natten. Personer med behov for ASK er derfor avhengige av å være omgitt av kompetente kom- munikasjonspartnere i hverdagen som forstår deres uttrykk, som selv kan kommunisere med håndtegn eller hjelpemidler og som kan sørge for nødvendig til- rettelegging. Hvordan kan vi gi gode helse- og omsorgstjenester til personer som ikke bruker eller forstår talespråk? Har du noen gang tenkt over hvordan det er å klø veldig mye et sted midt på ryggen uten å nå dit og uten å kunne si fra om det? Eller å drømme om å være med en gjeng venner på tur, men ikke kunne si fra om at du også ønsker å bli med? Hvordan kjennes det om noen snakker til deg på et språk du ikke forstår og du skjønner at personen virkelig vil at du skal gjøre noe? Tekst: Sabine Gehring Sabine Gehring er universitets- lektor i vernepleie ved Univer- sitetet i Sørøst-Norge, med hovedvekt på områdene kog- nisjon, kommunikasjon, språk og alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK).