Vernepleieren 2-2019

22 VERNEPLEIEREN NR 2 - 2019 MIN MENING RESSURS, med- eller motspiller Det å få til et godt pårørendesam­ arbeid kan være utfordrende, men også kjempespennende. Vernepleiere skal gjennom sin profesjon være flinke på miljøret­ tet arbeid, men hvordan er det med pårørendearbeidet? Hvems interesser skal en ivareta? Den det gjelder eller nærpersonene sine ønsker og forventninger, og hva når disse blir i omfang mer enn hva som er gjennomførbart? Pårørende hele livet Å være pårørende er ikke en stil­ ling en har søkt seg til. En blir ikke tildelt rolle ut i fra kompe­ tanse og kunnskaper. Ei heller er det oppsigelsestid om en ikke trives, når ting butter imot. Når tilbudet ikke er som forventet, leter en etter feil og blir vant til å møte med klørne ute. Ikke uvan­ lig hverdag for mange i møtet med den «vanskelige forelderen eller partner/søster/bror». I ulike styringsdokumenter finner en ofte ord som forvent­ ningsavklaring, hvor pårørende blir presentert tjenestestandar­ der. Altså hva kan en forvente av tjenestenivå, ofte basert på maler og ulike beskrivelser. Mange for­ valtere og tjenesteytere ønsker slike for å plassere den aktuelle i en kategori og at en på den måten klarer å finne «riktig tjeneste­ nivå». Møter en pårørende med malsettet som utgangspunkt, vil en fort oppleve at løvemammaen kommer frem og tigerpappa slen­ ger ut et eller flere slag, for å ikke snakke om løvesøstera, som har levd et helt liv på siden av mam­ maen og sett moras slitasje og kamp for å overleve. Av og til må en erkjenne at det en ikke har samme forståelse. Jeg har en kollega med storesøster som var utviklingshemmet. Hun bodde hjemme til mora ikke orket lengre. Da var søstera godt voksen og mor og datter hadde utviklet et helt spesielt forhold. I møtet med kollegaen min sa helse og sosialsjefen i kommunen følgende: «Om du, Grethe, klarer å ta hånd om mora di, skal vi i kommunen ta hånd om søstera di». Dermed fikk pårørendesamarbeidet en helt annen vri enn det hadde hatt de siste tredve åra. Håvard Ravn Ottesen , rådgiver NTNU Håvard Ravn Ottesen er pappa for Anders (9) og styremedlem i Handikappede Barns Foreldreforening nasjonalt. Lokalt har han verv i flere interesseorganisasjoner for utviklingshemmede og personer med nedsatt funksjonsevne, blant annet nestleder i Norges Handikapforbund Trøndelag og nestleder for kommunalt råd for personer med nedsatt funksjonsevne i Trondheim. Han er opptatt av god brukermedvirkning for å få best mulige tjenester for hver enkelt. Ottesen har lang erfaring som utreder ved NTNU og høsten 2019 begynner som ansvarlig for Trøndelag i HjemmeBest - en privat BPA leverandør.