Vernepleieren 2-2019

16 VERNEPLEIEREN NR 2 - 2019 rørende mens barna ennå bor hjemme. I Kongsberg kommune har vi en egen avdeling som jobber med avlastning for barn under 18 år, sier han. Granheim nevner en film som ble vist på vernepleierut­ danningen: «Jenta fra Os», som handler om en jente det ikke blir stilt diagnose på. Systemet får ikke «plassert» henne. Derfor får ikke foreldrene noe hjelp. For­ eldrene sliter seg ut, og blir skilt. -Det er nesten en fallitt- erklæring å si det, men den som skriker høyest får ofte mest. Det er vår oppgave og vårt ansvar å sørge for at det ikke er slik. Alle skal få det de trenger for å leve ut sitt potensiale, sier Granheim. - At foreldre når barnet blir ca 20 år er utslitt er ikke rart. Men du er ekspert på barnet ditt. Du vil ikke gi fra deg barnet, vil fort­ sette å ha det hjemme. Men så orker du ikke mer. Da kan det være vanskelig å forholde seg til ansatte, sier han. Detaljstyring og kontrollønsker Pårørende ønsker å påvirke hvor­ dan barnet deres får det når det flytter inn i bolig. Det kan oppstå uenighet om hvordan ting skal være. - Hvordan møter du pårørendes behov for innflytelse og på­ virkning? - Jeg er arbeidsgiverrepresen­ tant og tjenesteyter for Kongs­ berg kommune. Det er grenser for oppførsel. Hvis pårørende går over den grensen er det min jobb å si ifra, på en respektfull måte. Men jeg må ha pårørende­ perspektivet i tankene også når jeg sier ifra, sier Granheim. Han tror intensjonene er de beste. Man vil oppnå noe, det er det de pårørende er ute etter. Men det må være noen rammer, understreker han. Granheim har aldri selv hatt en sånn samtale. - Jeg har alltid tatt det på et tid­ ligere tidspunkt. Jeg prøver å unngå at det bygger seg opp til vanskelige situasjoner, sier han. Granheim tenker seg litt om og legger til: - Kommunen leverer tjenester, ikke folk. Men vi er jo inne i personens private hjem, sier han. Kanskje beboeren har noen preferanser, som at det kommer en kvinne og ikke en mann og hjelper vedkommende, som blant annet trenger hjelp til å gå på do. Vernepleiere jobber med men­ nesker som ikke har full kontroll over livet sitt. De kan trenge mye bistand. Som avdelingsleder kan ikke Granheim sørge for at ditt barn bare får besøk av ansatte de liker. - Det er lurt å ta hensyn til det de pårørende ber om, sier han. Vi prøver å imøtekomme ønsker. Men vi kan ikke imøtekomme alt! «Alle skal få det de trenger for å leve ut sitt potensiale» «Som kommune må vi jobbe aktivt med tidlig intervensjon, dialog og samarbeid med pårørende mens barna ennå bor hjemme.» Stolthetsparaden har vært arrangert siden 2008 og er en markering av menneskerettighetene til personer med funksjonsva- riasjoner. Bildet er fra årets Stolthetsparade. Foto: Karl Haakon Sævold