Vernepleieren 2-2019

12 VERNEPLEIEREN NR 2 - 2019 forholde seg til. Selv om de prøver å begrense det. Plutselig er det en annen som skal på kino med ham, enn det som er avtalt, sier hun. - Så er det det med å slippe ungen sin: Hvordan er han kledd? Skjeggete? Fett hår? Verdighet. Det har mye å si for måten han bli møtt på ute i verden, sier hun. Elster Moen la merke til at ull­ tøy, sengetøy og kulørte klær ble vasket sammen. Plaggene legges krøllete inn i skapet. - Ville du gjort det sånn i ditt eget hjem, spør Elster Moen. Hvis en sokk er vrengt klarer ikke Torstein å få den på seg. - Dette er mamma-mas. Men, det er noe med den verdigheten. Det har vært en del utfordringer i forhold til større ting. Jeg må velge litt hva jeg skal bruke ener­ gien på. Jeg er ikke den mest nøye personen i verden selv. Det er viktig å få fram, sier Elster Moen. - Jeg vil jo være en høflig person. Vi skal ha et godt forhold lenge. Han skal bo der resten av livet, kanskje. Det kan være van­ skelig å ta opp ting. Du merker hvem det er lettere å snakke med og hvem som går i forsvar, sier hun. Hun kan oppleve manglende forståelse når hun tar opp noe. - Noen vernepleiere er fine og sier: «Dette her snakker vi om på personalmøtet, det skal ikke skje». Andre sier: «Dette kan ikke være mine ansatte», og fra­ skriver seg ansvaret, sier Elster Moen. Tenker på Torstein hver dag Selv om Torstein har flyttet hjemmefra, tenker hun på ham hver dag. - Har han noe kjekt å gjøre? Får han gå ut? Finne på noe? Av og til må man tøyse og tulle med ham, sier hun. Om kjemien stemmer mellom Torstein og de ansatte eller ikke, merkes veldig fort. Om noen ikke liker deg, blir det ikke veldig hyggelig selv om du later som. Merkes om det ytes litt ekstra Som moren til en voksen gutt med utviklingshemming er Elster Moen opptatt av menneske- verd, etikk og moral i tjenesten - at arbeidsmiljøloven ikke blir viktigere enn tjenesten du ut­ fører. - Yter du det lille ekstra, jeg vet at mange gjør det, sier hun. Elster Moen synes det er flott at mange tar utdanning som verne- pleier, og hun håper enda flere vernepleiere vil jobbe med personer med utviklingshemming. Avhengig av at pårørende står på I 2017 kuttet de i Bergen 60 stillinger i bofellesskapene. Mange føler frustrasjon når det ikke er ressurser. - Dette går ut over personer som ikke kan uttrykke sine behov – å få være den du er, delta i fri­ luftsliv. Torstein er såpass aktiv at den ansatte ikke bare kan sitte der på mobilen, sier hun. I bofellesskapet er det åtte be­ boere. Det synes Elster Moen er for mange. - Det er urovekkende at man i mange kommuner nå bygger sto­ re institusjoner der de samler ulike brukergrupper, sier hun. I Bergen har de ellers vært opptatt av ikke å bygge så store enheter. Som pårørende må hun likevel passe på som en smed og argumentere for at stordriftsfor­ deler ikke funker for personer med utviklingshemming. Bergen er velsignet med en by­ råd som har profilert seg på til­ bud til personer med utviklings­ hemming. Det ble vedtatt i «Det er urovekkende at man i mange kommuner nå bygger store institusjoner der de samler ulike brukergrupper.» «Hvis du skal kjøre safe får han ikke noen utvikling.»