Vernepleieren 2-2019

NR 2 - 2019 VERNEPLEIEREN 11 Vanskeligere når ansatte går i forsvar Elster Moen sier at hun føler at hun må være enda mer «på», hvis lederen i bofellesskapet skal forsvare sine ansatte hele tiden, når hun som pårørende påpeker noe. Hvis de heller sier: «Ja, hva var dette for noe? Det må vi se på», er det bedre. -Det hjelper å få vite hvorfor konklusjonen ble som den ble, sier hun. Hun står oppe i en situasjon nå, der Torstein har blitt ute­ stengt fra dagsenteret sitt. - Det er vanskelig! En utageringsepisode utløste situasjonen. Det førte til at en ansatt ble sykemeldt. - Jeg er lei meg for det. Men de kan ikke egentlig stenge ham ute. Likevel er han er utestengt. Nå sitter han der, og har ikke noe dagtilbud, sier Elster Moen. Hun fikk vite over bordet at han skulle miste dagsenter-plassen sin – og bli tilbudt en annen. - Hans plass, der han er i dag, er sagt opp, forteller hun opprørt. Etaten har sagt til henne at: «Nei, dette skulle ha vært drøftet med pårørende». - I beste fall er beskjeden om utestengingen utslag av utydelig kommunikasjon. Eller så har noen tatt «en spansk en», sier hun. Slike konflikter med hjelpe­ apparatet oppleves som veldig uheldig. Som pårørende blir man utrygg, går i kjelleren og bruker veldig mye energi på det. - Dette føler jeg på. At vi inni­ mellom har disse kampene, sier hun. Etter mange år med store om­ sorgsoppgaver har hun et batteri som aldri blir fulladet. Avslag på vedtak, samtaler som ikke er gode. Alt dette tærer på den som er pårørende. Lyttes det til pårørende? - Kan du også føle deg verd- satt som pårørende med din unike kompetanse? - I varierende grad, sier Elster Moen. De har valgt et skoleløp for Torstein med spesialskole både på grunnskole- og videregående nivå. - Det er veldig avhengig av personalet, mener hun. Elster Moen synes ikke alltid det er så lett å få fram kunnska­ pen de som foreldre har. «Hvis han ikke vil tegne, så får han vel koste da» - Blir det mye standardløsninger eller er det mulig å få fleksible tjenester? - Torstein er såpass krevende at han har en til en bemanning. Til­ budet må være spesielt til ham, ellers går det ikke. Han kan ikke sitte og tegne en hel dag. Det har blitt mye tilpasset ham, forteller Elster Moen. - Da blir det gjerne sånn at «hvis han ikke vil tegne, så får han vel koste da», sier hun. Torstein hadde en veldig flink lærer de første årene på videre­ gående. - Han vokste veldig på det. Hvis du skal kjøre safe får han ikke noen utvikling. Det er viktig med en balanse der, sier hun. Verdighet i eget hjem - Overgangen til bofellesskap var veldig skummel. Vi var veldig slitne, sier hun. Hundre andre sto i kø for å få bolig. - Det gikk veldig på stumpene for mannen min og meg. Vi fikk telefon om at vi hadde fått bolig. Hjelp! Hva nå? Da er det viktig å snakkemed en somer forståelses­ full, sier Elster Moen. - Når han ikke bor hjemme lenger, ikke sover her lenger. Er det sånn det er å ha et normalt liv? Men så skjer det plutselig en krise i bofellesskapet. Nå ser jeg med et avstandsblikk hvor mye vi har tilrettelagt for å unngå utagering - jeg liker ikke det ordet; utfordrende situasjoner. Når han skal forholde seg til mange som ikke kjenner ham, ikke forstår språket hans. Det blir mange å «Du merker hvem det er lettere å snakke med, og hvem som går i forsvar.» Kari Elster Moen og hennes sønn, Torstein. Foto: Privat

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy