30 VERNEPLEIEREN NR 1 - 2026 Det er sjelden vi snakker høyt om samfunnsøkonomi når vi diskuterer tjenester til personer med utviklingshemming. Temaet oppleves lett som teknisk, eller verre: som en trussel mot verdier som omsorg, rettigheter og menneskeverd. Likevel er det vanskelig å komme utenom et grunnleggende spørsmål: Hva koster det å la være å gjøre en god jobb? For under overflaten av vedtak, turnusplaner og gode intensjoner ligger det et faktum som fortjener mer oppmerksomhet: Dårlige tjenester er ikke bare et faglig og etisk problem. De er også dyre. Svært dyre. Høye kostnader og svake resultater Tjenester til personer med utviklingshemming utgjør allerede en betydelig del av kommunenes samlede helse- og omsorgsutgifter. Samtidig viser levekårsundersøkelser at utviklingen på flere sentrale livsområder for personer med utviklingshemming har vært negativ i over to tiår. Dette paradokset – høye kostnader og svake resultater – bør få oss til å stoppe opp. Kanskje handler det ikke først og fremst om for lite ressurser, men om hvordan ressursene brukes. Et godt sted å begynne er det som ofte fremstår som systemets siste forsvarslinje: omfattende bemanning. Når tjenestene ikke lykkes med å forebygge og forstå utfordrende atferd, øker bemanningen. 2:1-bemanning blir løsning, og i mange tilfeller kombineres den med vedtak om tvang og makt. Tiltakene er ment å beskytte både tjenestemottaker og ansatte, men de sier også noe om at noe har gått galt underveis. Regnestykket er brutalt enkelt. For en person med utviklingshemming, med 2:1-bemanning store deler av døgnet og nattevakt resten, kan lønnskostnadene alene beløpe seg til rundt 5,5 millioner kroner i året. Det er om lag 2 millioner mer enn kostnaden ved 1:1-bemanning. Og dette er før man regner inn administrasjon, opplæring, sykefravær og gjennomtrekk av ansatte. Kap 9-tvang har økt Når slike tiltak ikke er midlertidige, men vedvarende, får tallene en annen valør. Bruken av tvang og makt etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 har økt over tid. Antallet personer med vedtak er i dag godt over to tusen. Hvor mange av disse som mottar 2:1- tjenester, vet vi ikke presist. Men selv forsiktige overslag viser at det dreier seg om samfunnsøkonomiske kostnader i milliardklassen. Når dårlige tjenester blir dyre Levekårsundersøkelser viser at utviklingen på flere sentrale livsområder for personer med utviklingshemming har vært negativ i over to tiår. Tekst: Kim Berge nestleder NAKU/ NTNU, vernepleier og førstelektor i helsevitenskap Vernepleier Kim Berge. Foto: privat
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy