26 VERNEPLEIEREN NR 1 - 2026 Utviklingshemning er et stort spekter, fra den letteste lette til den dypeste dype. Selv innenfor den letteste graden er det et stort spenn: Det er stor forskjell på en person med IQ på rundt 70, og som lever nærmest selvstendig, snakker normalt, leser flytende, skriver bra og kanskje har førerkort, til en med IQ på rundt 50, som ingenting av dette stemmer for. Hos de som nærmer seg nedre sjikt av lett utviklingshemning, begynner utviklingshemningen som regel å bli temmelig merkbar, også språklig. Det går an å føre enkle samtaler også med personer med moderat utviklingshemning, men deres utviklingshemning er åpenbar. Personer med alvorlig utviklingshemning kan snakke i enkle setninger, og enkelt om framtid og fortid, men trenger hjelp til det meste. Personer med dyp utviklingshemning snakker i beste fall i enkeltord, og mange er avhengige av at andre tolker kroppsspråk og annen atferd. De enorme forskjellene i atferdsrepertoar, inkludert språk, har fått meg til å kalle utviklingshemning for en «meningsløst vid kategori». Forskjellene medfører selvfølgelig store variasjoner i hvor lett det er å se om personen har en psykisk lidelse, og i mulighetene for behandling. Faglitteraturen spriker en del, og det jeg skriver, er derfor dels hentet fra litteraturen, og dels mine egne erfaringer gjennom en del tiår. FORVRENGNING OG OVERSKYGGING For cirka 50 år siden kunne utviklingshemning (og autisme) forstås som schizofreni, og det var mange slike pasienter på psykiatriske sykehus. En slik forståelse er kalt diagnostisk forvrengning. Et annet rådende syn var at psykiske lidelser forekom hos personer med lett og kanskje moderat utviklingshemning, men neppe hos personer med tydeligere utviklingshemning. Hos dem ble det som oppfattes som psykiske lidelser hos oss andre, gjerne forklart med utviklingshemningen. Dette kalles diagnostisk overskygning. Et moderne syn er imidlertid at utviklingshemning ikke skal få overskygge det som måtte være av psykiske lidelser, og at vi aldri må si at det «bare er utviklingshemning» uten å ha undersøkt personen. Men hvor enkelt er det å diagnostisere psykiske lidelser hos personer med mer enn en relativt lett utviklingshemning? Hvor klare tegn på en psykisk lidelse kan omgivelsene observere, og hvor klare symptomer kan personen rapportere selv? Det har blitt hevdet at diagnostisering hos personer med lett og moderat utviklingshemning er omtrent som for personer uten utviklingshemning. Jeg er imidlertid skeptisk til at det gjelder fullt ut for flere enn dem som er i øvre sjikt av lett Utviklingshemning, og muligheten for å diagnostisere og behandle psykiske lidelser Hvor enkelt er det å diagnostisere psykiske lidelser hos personer med mer enn en relativt lett utviklingshemning? Hvor klare tegn på en psykisk lidelse kan omgivelsene observere, og hvor klare symptomer kan personen rapportere selv? Tekst: Børge Holden, Sykehuset Innlandet og Habilitering Hadeland Børge Holden. Foto: privat
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy