Table of Contents 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40

Vernepleieren 1-2026

VERNEPLEIEREN Fagtidsskrift for vernepleiere i Delta NR 1 2026 i Delta TEMA: HELSEOPPFØLGING Fastlegen fungerer bedre i team, side 6

Du er medlem i Vernepleierforbundet i Delta fordi  Du er vernepleier eller vernepleierstudent og opptatt av faget ditt  Du mener at din fagorganisasjon skal være partipolitisk uavhengig  D u vil være med i en organisasjon som ser muligheter, ikke kun begrensninger  D u vil være med i en organisasjon som kan finne fleksible og gode turnusløsninger som passer både tjenestemottakere og deg som arbeidstaker 1. UTDANNING - Vi vil styrke grunnutdanningen i vernepleierutdanningen. Vi mener det er viktig med et mer enhetlig utdanningsløp i hele landet, der målrettet miljøarbeid og helsekompetanse er de to viktigste områdene i utdanningen. 2. HELSEPROFESJON - Vi vil verne vernepleieryrket som autorisert helseprofesjon. Vi som vernepleiere bidrar med en unik kompetanse inn i helsevesenet. En kompetanse som har fokus på å øke tjenestemottakerens livskvalitet og muligheter for mestring. 3. TURNUS - Vi vil modernisere turnusordningen. Turnusordninger kan bidra til redusert problematferd og sjeldnere helgearbeid. Vi har fokus på faglig forsvarlighet for tjenestemottaker og hva som gir økt trivsel og faglig utvikling for vernepleiere. 4. VERNEPLEIERE I SKOLEN - Vi vil styrke vernepleierens stilling i skolen. Vernepleiere bør bidra på flere områder i skolen, som tilrettelegging av undervisning og skolemiljø, og arbeid med helsekompetanse. I dag er det for liten systematikk i ansettelser og arbeidsvilkår.  VÅR FORSIKRINGSAVTALE: Vi er opptatt av valgfrihet, og det er derfor frivillig om du vil benytte vår gode avtale på forsikring  VÅR KONTINGENT: 1.20% av brutto lønn FORDELER SOM MEDLEM: Yrkesorganisasjonen er representert i hele landet. Se www.vernepleierforbundet.no RING VÅR MEDLEMSTELEFON Ring hverdager kl. 08:00–20:00 eller send en e-post til direkte@delta.no Våre 4 viktigste politiske fokusområder: MELD DEG INN I DAG!

Merkur Grafisk AS er godkjent som svanemerket bedrift SVANEMERKET Utgiver: Vernepleierforbundet i Delta Redaktør: Ann Beate Grasdalen Redaksjon: Siv M. Bjelland Wenche Emblem Merethe Hermundstad Amber Struijk Steinar Nevland Nina Johannessen Kontakt oss på: redaksjon@fagbladet-vernepleieren.no Forside: Siv M. Bjelland NO - 1430 ISSN 2535-7786 Internett: fagbladet-vernepleieren.no Vernepleieren styres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten Design og grafisk produksjon: Merkur Grafisk AS www.merkurgrafisk.no INNHOLD 4 Kort & godt 5 Fra lederen 6 U nikt prosjekt på Sørlandet: Friskere brukere og ansatte som trives 12 G od helseoppfølging krever mer enn et fastlegebesøk 14 H elseoppfølging hos personer med utviklingshemming – et felles ansvar gjennom hele livsløpet 17 Vernepleier i farta 18 M eg og min alder - seniorkurs om aldring, kropp og helse 20 H vordan kan vernepleiere bidra til å bedre fysisk funksjon hos personer med utviklingshemming? 24 D iagnostisk overskygging – å forstå psykisk lidelse hos mennesker med kognitiv funksjonshemming 26 U tviklingshemning, og muligheten for å diagnostisere og behandle psykiske lidelser 28 A ldring hos mennesker med utviklingshemming – oppdager vi tegnene tidsnok? 30 N år dårlige tjenester blir dyre 34 Faglige smakebiter 38 D ette har skjedd i Vernepleierforbundet Når pasienten ikke kommer til fastlegen, må fastlegen komme til pasienten Helsedirektoratets veileder, Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming, anbefaler helsekontroll hos fastlegen minst en gang i året. Men må det være slik at pasienten reiser til fastlegen? I denne utgaven besøker vi det som i en periode ble kalt et primærhelseteam. Et nasjonalt prosjekt som varte i seks år, som testet ut en ny måte å organisere fastlegetjenesten. Til tross for gode resultater ble prosjektet nedlagt i 2024, men intensjonen ble likevel videreført av teamet i Kristiansand. De har gode erfaringer med å reise hjem til pasientene, og deres løsning kan kopieres av fastleger andre steder i landet. Det er et av mange gode forslag i denne utgaven. Her har vi samlet perspektiver på hva som er god helseoppfølging og hvilke helseutfordringer folk med utviklingshemming står overfor, fra kompetanse rundt egen helse, til tidlig aldring og diagnostisk overskygging. God lesing! Redaksjonen

4 VERNEPLEIEREN NR 1 - 2026 &KORT GODT Liten systematikk i bruk av veileder NAKU har gjennomført en studie om kommuner og deres kjennskap til og bruk av den nasjonale veilederen Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming. Funnene viser at veilederen oppfattes som nyttig, relevant og faglig, men at implementeringen i kommunene i liten grad er systematisk. Kjennskapen varierer betydelig mellom ansatte og ledere, og bruken preges ofte av enkeltpersoners engasjement heller enn av planlagte, forankrede prosesser. Studien bygger på fokusgrupper med 39 deltakere fra 13 kommuner, på tre nivåer i tjenestene: ansatte i direkte tjenesteyting, avdelingsledere og enhets-/virksomhetsledere. Tre hovedfunn: – Varierende kjennskap til veilederen – Positiv holdning til veilederen – Få spor av systematisk implementering På bakgrunn av studien er det skrevet en artikkel som er publisert i Scandinavian Journal of Disability Research (januar 2026). Les om artikkelen på NAKU. Kilde:NAKU Utfordringer med boliger i nesten 9 av 10 kommuner Mange kommuner klarer med å skaffe nok boliger Innen psykisk helse- og rusarbeid, særlig for personer med samtidig rusavhengighet og psykiske helsevansker, og personer med lav boevne. I en undersøkelse utført av SINTEF blant norske kommuner oppgir bare 13 prosent at boligsituasjonen for målgruppen er bra. Bare noen få oppgir at målgruppen prioriteres i boligsosiale handlingsplaner og har tro på at bosituasjonen vil bli bedre framover. Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid, NAPHA, anser situasjonen som kritisk og etterlyser et krafttak i kommunene for å investere i boliger til målgruppen. Kilde: NAPHA/ SINTEF sin årlige rapport Kommunalt psykisk helse- og rusarbeid Nå kan du få video- konsultasjon hos fastlegen Fra 1. april i år skal alle fastleger kunne tilby konsultasjoner via video, tekst og telefon. Fastlegen avgjør om den enkelte henvendelse er egnet for digital oppfølging. Kravet er en del av den nye fastlegeforskriften regjeringen vedtok på slutten av fjoråret. Kilde: Helse- og omsorgsdepartementet Skal være trygt for helsepersonell å melde fra Fra 1. juli innfører regjeringen en ny meldeordning for alvorlige hendelser i helse- og omsorgstjenesten. I tillegg arbeides det med å lage en nasjonal oversikt over alvorlige hendelser og andre hendelser. Det understrekes at ordningen skal bidra til læring. - Det er et helt klart lederansvar å sikre en kultur hvor det er trygt å melde, og at hendelsene brukes til læring og forbedring, sier helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre. Kilde: Helse- og omsorgsdepartementet

9. januar i år kom NOU-en «En bærekraftig kommunesektor». Den peker på at kommunene har en mengde statlige krav å oppfylle, og dermed får mindre rom til å finne gode lokale løsninger. Et av mange krav utvalget ønsker å fjerne, er profesjonskravet. Det fremgår nå i helse- og omsorgstjenesteloven § 3 – 2, at kommunen skal ha følgende helsekompetanse: lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor, helsesykepleier, ergoterapeut og psykolog. Vernepleier er IKKE en del av kommunens lovpålagte profesjoner i helsetjenesten. Dette er i beste fall en skammelig glipp, og kan tolkes som at politikerne, som har valgt ut hvilke profesjoner som er viktige, ikke har oversikt over hvilke tjenester kommunen faktisk skal tilby. Lovkravet om forsvarlige tjenester Hvorfor ansetter da kommunen vernepleiere – for de gjør faktisk det. Kommunene opplever at de ikke får nok søkere til de vernepleierstillingene de utlyser. Jo - kommunene vil ha vernepleiere fordi de må oppfylle andre lover innenfor Lov om helse- og omsorgstjenester. De må oppfylle lovkravet om forsvarlige tjenester. Har en kommune med 15 000 innbyggere tre ansatte sykepleiere så har den oppfylt kravet om sykepleierkompetanse, men den kan umulig oppfylle kravet om forsvarlige tjenester – i sykehjem og hjemmesykepleie, med mer. Vi må kjempe for mer tilsyn og bedre kriterier For at kommunene fortsatt skal ansette vernepleiere så må vi gå en annen vei – vi må kjempe for at våre tjenestemottakere skal få faglig forsvarlige tjenester. Skal de får det, så må kommunen ha mer vernepleierfaglig kompetanse. Vi vernepleiere må ha faglig selvtillit nok til å kunne si høyt at det kun er vernepleiere som er spesialisert til å gi tjenester til personer med utviklingshemming. Det er i kommunen personer med utviklingshemming bor og får tjenester. Vi må jobbe for å få mer tilsyn og flere og bedre kriterier for hva som er forsvarlige tjenester – vi må heie frem Helsetilsynet og UKOM (Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten), når det gjelder ressurser og tyngde. Det er disse instansene som kan bidra til at vi får tilstrekkelig fokus på forsvarlige tjenester, og dermed fortsatt rekruttering av vernepleier inn i kommunene. FRA LEDEREN NR 2 - 2025 VERNEPLEIEREN 5 Kompetansekrav eller forsvarlige tjenester? Vernepleier er IKKE en del av kommunens lovpålagte profesjoner i helsetjenesten. Dette er i beste fall en skammelig glipp. Bjørn Harald Iversen bjorn.harald.iversen@vtfk.no www.vernepleierforbundet.no Abonner på vår podkast Vernepleierpodden Du finner oss på Facebook og Instagram Mer tilsyn – mer vernepleierfaglig arbeid – bedre tjenester.

6 VERNEPLEIEREN NR 1 - 2026 Det regner lett denne vårdagen når vi samler noen av nøkkelpersonene bak et nasjonalt pilotprosjekt som Sørlandsparken legesenter har deltatt i. I et lyst og romslig spiserom er lege Aleksander Notto Sandnes og sykepleier Lena Åsen Engen, sammen med Elin Lode, vernepleier og leder ved boligen, og sykepleier Renate Haslemo som også jobber ved boligen. Sammen deler de erfaringer fra et samarbeid som har satt spor. Ordningen startet som et primærhelseteam i en nasjonal pilot. Etter hvert ble piloten forlenget med tre år. Fra 2026 gikk det over til å bli en fast ordning ved legesenteret. Satset på én gruppe Prosjektet startet 1.april 2018. Tidlig valgte lege Aleksander Notto Sandnes å bruke tid i boligen. Han ble kjent med både beboere og ansatte. Fra 1. februar 2020 ble sykepleier Lena Åsen Engen med i prosjektet. Ressurser ble knyttet til hennes stilling, som fikk en egen refusjonsordning. Hun har hatt en sentral rolle. Fikk ikke helsehjelpen de trengte Tidligere fikk beboerne i boligen i Kristiansand ikke god nok helsehjelp. De hadde ulike fastleger, og mange opplevde at legen var usikker på hva som kunne gjøres. Ofte endte det med mer medisiner mot angst, uro eller søvn. Å følge brukere til legekontoret var krevende for de ansatte. Unikt prosjekt på Sørlandet: Friskere brukere og ansatte som trives Å gi bedre fastlegetjenester til de pasientene som trenger det mest, var målet da Sørlandsparken legesenter valgte å takke ja til å bli med i et pilotprosjekt med primærhelseteam. Tekst og foto: Siv M. Bjelland Elin Lode er utdannet vernepleier og leder for boligen i Kristiansand. TEMA: FORSØK MED PRIMÆRHELSETEAM n

NR 1 - 2026 VERNEPLEIEREN 7 TEMA: FORSØK MED PRIMÆRHELSETEAM n Dette teamet jobber sammen for brukerne i boligen. Fra venstre: Elin Lode (leder i bolig og vernepleier), Renate Haslemo (sykepleier i bolig) , Lena Åsen Engen (sykepleier ved legekontor) og Aleksander Notto Sandnes (lege ved legekontoret).

8 VERNEPLEIEREN NR 1 - 2026 Situasjonen ble opplevd som uverdig. – Det føltes som å måtte brette oss ut for alle andre, sier Renate. - Er dette en diskriminert gruppe? – Ja. Før ble de det, sier Elin. For brukere som strever i venterom, ble løsningen ofte ekstra belastende. De fikk først bedre hjelp når helsepersonell kom hjem til dem. Også utenfor legekontoret møtte de motstand. – Vi har blitt kastet ut av en taxi. Dét er diskriminering, sier Elin. Symptomer ble feiltolket Når pasientgruppen er lite kjent, blir adferd ofte tolket som psykiske problemer. – Da tenker man gjerne at det handler om psykiatri, og glemmer at det kan være somatiske årsaker, sier Lena. Mye av adferden ble derfor behandlet med psykofarmaka. – Det var enklere å dempe uro enn å lete etter andre fysiske plager, sier hun. – Smerter, for eksempel, skyter Elin inn. Lena nevner flere mulige årsaker som lett ble oversett: Dårlig søvn, forstoppelse, eller et dødsfall i nær familie. For fastlegen var det vanskelig å vite hvor man skulle starte. – Medisinlisten bare vokste. Fastlegen sa rett ut at «e vett ikkje hva e skal gjør», forteller, Renate. Også Aleksander kjenner seg igjen. – Ingenting var strukturert slik jeg var vant til. Pasienten kunne ha vondt litt her og litt der. Da endte jeg med å gi Sobril, sier han. Vendepunktet Det tok rundt et år før endringene ga resultater. Et viktig grep var at helsepersonellet kom til boligen, i stedet for at beboerne måtte til legekontoret, og det er de samme personene som kommer hver gang. Forskjellen er tydelig. Tidligere kunne noe så enkelt som en blodprøve bli en full krisesituasjon. Da satt tre voksne menn og holdt brukeren fast, forklarer Lena. I dag er situasjonen en helt annen. – Nå strekker han hånden fram selv, sier hun. Etterpå venter det fast belønning. – Han får alltid et Gullbrød etter besøket, sier Renate med et smil. Gleder seg til legebesøk Tidligere fikk mange av beboerne ikke utført nødvendige helsetjenester, fordi de måtte møte på legekontoret. – Nei, det fungerte ikke, sier Aleksander. – Det var sjelden vi fikk gjort det vi hadde planlagt, sier Renate. I dag foregår legebesøkene i boligen. Det har gitt bedre forutTEMA: FORSØK MED PRIMÆRHELSETEAM n Renate Haslemo er sykepleier ved boligen i Kristiansand.

NR 1 - 2026 VERNEPLEIEREN 9 setninger for å gjennomføre helsehjelpen. – Legebesøk oppleves nå som uproblematisk, sier Lena. – Forutsigbarhet og kjente personer er avgjørende, legger Aleksander til. Slik bygget de tillit Renate mener legen gjorde et viktig grep tidlig i arbeidet. Han brukte tid på å komme og observere, for å bli kjent med en brukergruppe han hadde lite erfaring med. Aleksander bekrefter det. Teamet er enige om at relasjonsbygging har vært avgjørende. Bedre oppfølging gir bedre helse God og strukturert oppfølging har gitt endringer i helsetilstanden til beboerne. Når de får jevn og systematisk helseoppfølging, gir det bedre helse, ifølge Lena. Arbeidet er nå organisert på en annen måte enn før. Når sykepleiere og andre faggrupper overtar deler av oppfølgingen, frigjøres tid og kapasitet hos fastlegen. – Nå får jeg relevant og strukturert informasjon fra dere, sier Aleksander, henvendt til teamet. TEMA: FORSØK MED PRIMÆRHELSETEAM n Mange legebesøk startet på samme måte. Her er eksempler på hva som kunne bli sagt av helsepersonellet til utagerende brukere: «Vi må ha noe beroligende» «Nå må du roe deg ned» Lena Åsen Engen er sykepleier med egen refusjonsordning ved legekontoret, og er en sentral del av prosjektet.

10 VERNEPLEIEREN NR 1 - 2026 Kontakten med legesenteret skjer via telefon eller kryptert meldingsutveksling (PLO-svar). Svar gis innen 24 timer. Renate har gitt opplæring til de ansatte i boligen i hvordan de skal kontakte legekontoret og hvilke opplysninger som er viktige å formidle. Tidligere kunne henvendelsene være lite konkrete. Nå måler de ansatte blant annet blodtrykk, puls, respirasjon og O2-metning. – Vi måtte lære oss å gjøre disse målingene, sier Elin. Boligen har mange ansatte, og ikke alle har medisinsk bakgrunn. I praksis kan både helsefagarbeidere, sykepleiere og verne- pleiere gjøre dette, ifølge Lena. Sykepleieren har flere roller: kontaktperson, klinisk veileder, administrator og behandler. Rollen har ikke vært uproblematisk å etablere. – I starten var det flere som ikke ville forholde seg til meg fordi jeg er sykepleier. De mente de måtte snakke med en lege, sier hun. Framtidens arbeidsform - Dette er måten helsetjenestene bør organiseres på framover, sier Aleksander. Han beskriver arbeidet som utviklingen av en ny arbeidsmetode. – Riktig kompetanse må brukes på riktige oppgaver, sier han. En viktig årsak til de gode resultatene ved Sørlandsparken legesenter er, ifølge Aleksander, at de valgte å konsentrere seg om én pasientgruppe i oppstarten. – Vår styrke var at vi startet med pasientene som omfattes av HAVO, habiliteringstjenesten for voksne, sier han. Senere er tilbudet utvidet og omfatter nå helsetjenester til personer med redusert boevne. En modell som kan overføres Arbeidsformen ved Sørlandsparken legesenter er ikke avhengig av størrelse eller storby, ifølge Aleksander. – Det er ikke avgjørende å være i en stor kommune. Det viktigste er å ha engasjerte fagfolk, sier han. Modellen krever heller ikke økte bevilgninger. – Det handler ikke om mer penger, men om å forstå logikken i arbeidsformen. Kjernen er tydelig ansvarsfordeling og tett samarbeid. Selv om både lege og sykepleier drar hjem til brukerne, er disse pasientene en del av fastlegens ordinære liste. – Jeg har ansvar for alle pasientene mine, men prioriterer når det er behov, sier Lena. Verken lege eller sykepleier er frikjøpt fra andre oppgaver ved kontoret. Arbeidsformen er lagt inn som en del av det ordinære fastlegetilbudet. Ifølge Aleksander er dette en modell andre kommuner kan ta i bruk. Dette er de seks målene 1. Bedret helsetilstand og mestringsevne for pasienter/brukere med oppfølging av primærhelsetjenesten. 2. Økt pasient- og bruker- tilfredshet 3. Bedre koordinerte og sammenhengende tjenester for spesifikke målgrupper 4. Redusert forekomst av behov for omfattende helse- og omsorgstjenester. 5. Bedret samhandling innen kommunale helse- og omsorgstjenester. 6. Bedre samlet ressursbruk i helse- og omsorgstjenestene Kilde: Helsedirektoratet Lege Aleksander Notto Sandnes ved Sørlandsparken legesenter. TEMA: FORSØK MED PRIMÆRHELSETEAM n

NR 1 - 2026 VERNEPLEIEREN 11 – Riktig kompetanse brukt riktig, gir bedre tjenester, sier han. Bedre for både brukere og ansatte Endringene har hatt tydelig effekt, både på beboerne og arbeidsmiljøet for de ansatte. Arbeidsplassen har gått fra 18,6 til 8,6 prosent sykefravær. Elin ser nedgangen i direkte sammenheng med at beboerne tidligere ikke fikk tilstrekkelig helsehjelp. Det førte til alvorlige og belastende situasjoner for de ansatte. – Det var svært krevende å stå i selvskading og akutte hendelser. Nå er det større oppmerksomhet på smerter og riktig smertelindring, sier Lena. Riktig behandling og mindre bruk av medisiner har også bidratt til endret adferd hos brukerne. Et viktig grep har vært å styrke de ansattes medisinske kompetanse og observasjonsevne. – Når ansatte leter etter medisinske forklaringer, finner de dem oftere, sier Aleksander. Han peker også på en tydelig sammenheng mellom bedre oppfølging og lavere sykefravær. Antall avviksmeldinger har gått ned, og det har trolig også bidratt til færre sykemeldinger. Arbeidshverdagen er blitt mindre belastende. Ifølge teamet viser erfaringene at bedre organisering av helsehjelpen kan gi gevinster både for brukere og ansatte. Stolthet og overførbar erfaring Teamet er samstemte om at arbeidet har gitt resultater, og at det gir grunn til stolthet. – Jeg er stolt. I starten var jeg skeptisk, sier Elin. Hun lot seg overbevise da det ble klart at helsetjenestene kunne gis i boligen. Engasjementet spredte seg etter hvert blant de ansatte. Elin involverte først Renate, deretter resten av personalet. – Vi har blitt en slags pionerbolig i Kristiansand kommune. Det henger sammen med at vi hadde store og sammensatte behov, sier hun. For de ansatte har arbeidshverdagen blitt enklere og mer forutsigbar. – Jeg kan ringe Lena og drøfte vurderinger. Med den kunnskapen vi har nå, og ved å få helsetjenestene hjem, er beboerne roligere. Det handler om forutsigbarhet, sier Renate. Kompetansen i både bolig og legesenter har økt betydelig. Aleksander mener arbeidsformen også har endret fastlegehverdagen. – I allmennpraksis er vi avhengige av struktur og flyt. Tidligere krevde denne pasientgruppen mye ekstra oppmerksomhet. Nå bruker jeg verken mer eller mindre tid på dem enn på andre pasienter, sier han. Ifølge Aleksander er dette kjernen i overføringsverdien. – Det gir bedre arbeidsdager og gjør det mulig å følge opp alle pasienter. Erfaringene kan overføres til andre grupper med redusert boevne, også. Resultatene har allerede gitt ringvirkninger, sier han. Gode resultater, tom kasse Pilotprosjektet ga gode resultater, og evalueringene var positive. Likevel tok finansieringen slutt, og pilotperioden ble avsluttet. Det ble full panikk i boligen da de hørte at primærhelseteamet skulle legges ned, men i praksis merket de etter hvert liten forskjell. Sørlandsparken legesenter valgte å videreføre arbeidsformen, til tross for manglende prosjektmidler. Fra april 2026 er ordningen igjen finansiert. Det har skjedd gjennom politisk støtte, blant annet fra Arbeiderpartiet, og med innsats fra Aleksander og Lena, og alle kollegene på legesenteret. Alle måtte tenke nytt om drift og logistikk. Ifølge teamet viser erfaringen, at gode arbeidsformer kan videre- føres også etter prosjektperioder – dersom vilje, lokal forankring og politisk støtte er på plass. Fikk statsekretæren på tråden På et tidspunkt ble Aleksander oppringt av helseministerens statssekretær. – Å legge ned prosjektet etter alt vi hadde oppnådd, ville vært å kaste bort store samfunnsverdier, sier han. Ifølge Aleksander bidro Arbeiderpartiet senere med nasjonale føringer for hvordan ordningen kan organiseres. Fra januar i år ble det dermed mulig å videreføre arbeidet. – Nå kan vi fortsette som før. For ansatte i boligen betydde det mye å få bekreftelse på at arbeidet hadde verdi også utenfor egen kommune. – Det gjør noe med motivasjonen når innsatsen for denne gruppen blir sett. Det føles som en seier, sier Elin. n Prosjektkommuner Rana, Austevoll, Stad, Kinn, Hå, Ringsaker, Kristiansand og Oslo (bydelene Alna, Norstrand og Sagene). I alt 17 fastlegekontor og 112 fastleger med over 100.000 listeinnbyggere. TEMA: FORSØK MED PRIMÆRHELSETEAM n

12 VERNEPLEIEREN NR 1 - 2026 Personer med utviklingshemming har dokumentert høyere forekomst av somatiske og psykiske helseutfordringer enn befolkningen ellers, samtidig som helsehjelp ofte gis for sent eller ikke systematisk nok. Helsedirektoratets veileder understreker at kommunen og fastlegen sammen skal sikre årlige helsekontroller, tett samhandling og en oppfølging som er individuelt tilpasset. Dette er ikke et tilleggsgode – det er en for- utsetning for likeverdige tjenester. Årlig helsekontroll Konsekvensene av mangelfull helseoppfølging kan være alvorlige. Årlig helsekontroll er et effektivt tiltak for å avdekke alt fra syns- og hørselsnedsettelser til hjertesykdom og demens, og studier viser at mange tilstander ellers forblir uoppdaget. Likevel viser norske studier og rapporter at en betydelig andel av voksne med utviklingshemming ikke får gjennomført årlig helsekontroll. Dette medfører unødvendige helseproblemer, lengre sykdomsforløp og i noen tilfeller tidlig død. Det er en betydelig fare for at jaget etter «godt nok» gjør at man leter etter områder det kan kuttes på. Helseoppfølging av personer med utviklingshemming kan i et slikt perspektiv bli dårligere, fordi det krever observasjonstid, kontinuitet og kompetanse. Noe som innebærer en ressursbruk som ikke automatisk kan vises i tabeller og grafer. Ledsagerens rolle er kritisk Et avgjørende spørsmål i praksis er: Hvem følger brukeren til fastlegen? Ledsagerens rolle er kritisk, særlig når pasienten ikke selv kan beskrive symptomer, smerter eller endringer. Veilederen fra Helsedirektoratet presiserer at tjenestemottakere som trenger det, skal ha ledsager til legetimer, og at ledsageren må ha kompetanse som står i forhold til kompleksiteten. Når helse- og omsorgstjenesten sender med ansatte som ikke kjenner brukeren godt, eller som ikke har helsefaglig bakgrunn, God helseoppfølging krever mer enn et fastlegebesøk Likeverdige helsetjenester for personer med utviklingshemming starter i møtet med fastlegen, men forutsetter et system rundt pasienten som faktisk fungerer. Et avgjørende spørsmål i praksis er: Hvem følger brukeren til fastlegen? Tekst: vernepleier Terje Fredheim, fagsjef Ecura Bo og Habilitering Vernepleier Terje Fredheim er fagsjef i Ecura Bo og Habilitering. Foto: privat

NR 1 - 2026 VERNEPLEIEREN 13 blir informasjonen ofte mangelfull og symptomendringer kan overses. Uten gode forberedelser med kvalitative og kvantitative data, kan ledsagerens hukommelse og mening bli avgjørende for legens råd og behandling. Kompetanse og forberedelse hos ledsageren er derfor ikke bare ønskelig, men helt nødvendig. Forberedelse til legetime For å skille mellom «brukerens habituelle tilstand» og det som er nytt, kreves kjennskap til bruker, observasjonsevne og systematikk. Nasjonale sjekklister, som de fra Aldring og helse, gir konkrete punkter for å forberede og evaluere helsekontakten. Dersom atferdsendringer er grunnlaget for legetimen så skal atferden beskrives på en konkret måte, og det bør foreligge en baseline på frekvens, intensitet og/eller varighet. Slik forberedelse gjør ledsageren til en aktiv del av helseoppfølgingen, og en som snakker på vegne av flere enn seg selv, ikke en tilfeldig ansatt «som var på vakt i dag». Noe som igjen er nødvendig for at fastlegen skal av brukeren. Fastlegen med på møter Fastlegens rolle i ansvarsgruppen løftes sjelden frem, men er helt sentral. Fastlegen har et viktig helseoppfølgingsansvar, og ansvarsgruppemøtene er et av få steder hvor alle tjenester rundt brukeren faktisk kan møtes. Når fastleger ikke deltar, faller viktige medisinske vurderinger ut av helheten. Digital deltakelse gjør det lettere enn før, og kommunene bør legge møtene til tider som muliggjør deltakelse. Et annet konkret tips er å booke møterom på fastlegesenteret. Uansett møteform og -sted, bør det foreligge en saksliste der man konkret planlegger på en slik måte at fastlegen deltar på det aller viktigste. Hjemmebesøk For noen brukere er fastlegekontoret i seg selv en barriere. Uro, kommunikasjonsvansker og situasjonsangst kan føre til at undersøkelsen blir dårlig eller ikke lar seg gjennomføre. Veilederen slår fast at dersom tjenestemottaker ikke kan møte på legekontoret, skal fastlegen komme hjem. Hjemmebesøk gir ofte et bedre bilde av hvordan personen fungerer i sine vanlige omgivelser, og det åpner for at nødvendige målinger og prøver kan tas uten stress. Når refusjonsordningene også inkluderer takster for hjemmebesøk, er det lite som hindrer kommuner og fastleger i å gjennomføre dette når det er nødvendig. Men her vet jeg av min forskning at fastleger både har forskjellige meninger og muligheter. Dersom brukeren har behov for hjemmebesøk, men ikke får det, så er min anbefaling klar: bytt fastlege. Hva må endres? For det første må årlige helsekontroller bli en faktisk standard, ikke et ideal. Kommunene skal allerede sørge for dette, men det mangler ofte systematikk. For det andre må kommunene definere kompetansekrav for ledsagere og være tydelige på krav til forberedelse før fastlegetimen. For det tredje må fastlegen inn i ansvarsgruppa der dette er nødvendig, og ansvarlig for ansvarsgruppa må legge til rette for fastlegens deltagelse. Og for det fjerde: Hjemmebesøk må brukes mer, ikke som unntak, men som naturlig del av helsetjenesten når situasjonen krever det. Likeverdige helsetjenester er ikke et abstrakt ideal, men en konkret plikt For at personer med utviklingshemming skal få gode helsetjenester, må systemet rundt dem fungere: ledsageren, fastlegen, kommunen og spesialisthelsetjenesten må trekke i samme retning. Årlige kontroller, kompetente ledsagere, bedre samhandling og økt bruk av hjemmebesøk er tiltak som allerede finnes i veilederne – det som mangler er implementering. Det er på tide at vi tar disse anbefalingene på alvor. Likeverdige helsetjenester starter ikke hos fastlegen – de starter hos oss som gir den daglige omsorgen. n «Det å bistå personen i å følge opp råd og anbefalinger i etterkant av en helserelatert vurdering, kan være avgjørende for at personen nyttiggjør seg helsehjelpen som blir gitt»

14 VERNEPLEIEREN NR 1 - 2026 Personer med utviklingshemming har økt risiko for både somatiske og psykiske helseutfordringer (1, 2). Samtidig viser forskning og erfaring at det kan være utfordrende å oppdage ulike helseutfordringer, og resultater fra studier kan tyde på at personer med utviklingshemming har lite kontakt med helsetjenestene (3). Bevissthet om temaet og systematikk i alle deler av helse- og omsorgstjenestene rundt personer med utviklingshemming, vil bidra til en bedre helseoppfølging for denne sårbare gruppen. Et viktig verktøy i dette er arbeidet er den nasjonale veilederen «Gode helse og omsorgstjenester for personer med utviklingshemming» (4). Hva bidrar til økt sårbarhet? Den økte sårbarheten for helseproblemer skyldes ofte en kombinasjon av flere forhold. Mange har en underliggende diagnose som kan gi økt risiko for følgetilstander. Et eksempel på dette er personer som har trisomi 21 hvor risiko for blant annet stoffskiftesykdom, hørselstap, synsvansker og tidlig aldring er kjent (5). Kognitiv funksjonsnedsettelse og kommunikasjonsvansker kan gjøre det vanskelig å forklare og uttrykke seg om smerter, kroppslige endringer eller psykiske plager. Mange er avhengige av andre for å oppdage og formidle helseutfordringer. Helseutfordringer kan komme til uttrykk på andre måter enn hos befolkningen ellers. Endringer i atferd, søvn, funksjon eller deltakelse kan være uttrykk for somatisk eller psykisk sykdom, smerter eller bivirkninger av legemidler. Dette stiller store krav til observasjonskompetanse hos nærpersoner inkludert tjenesteytere. Vi må legge til rette for at endringer fanges opp og at dette ikke kun er personavhengig. Helseoppfølging hos personer med utviklingshemming – et felles ansvar gjennom hele livsløpet Årlig helsekontroll er nyttig for å følge med på kjente risikofaktorer for sykdom hos den enkelte pasient, fange opp endringer i helse og funksjon, og for å gjennomgå legemidler. Tekst: Kristin Løken-Amsrud, spesialist i nevrologi, overlege ved Avdeling for habilitering, Sykehuset Innlandet HF Lege Kristin Løken-Amsrud. Foto: privat

NR 1 - 2026 VERNEPLEIEREN 15 Grunnsteiner i helseoppfølging Helsefremmende og forebyggende arbeid er grunnsteiner i helseoppfølging. God helseoppfølging handler ikke bare om å oppdage og behandle sykdom. Helsefremmende og forebyggende arbeid er grunnleggende for god livskvalitet og mestring. For personer med utviklingshemming kan dette innebære en meningsfull og strukturert hverdag, deltakelse i arbeid, dagtilbud og fritidsaktiviteter, sosialt fellesskap og relasjoner. Tilpasset fysisk aktivitet, bevissthet rundt kosthold og vekt, støtte til søvnhygieniske tiltak for å opprettholde god døgnrytme, gir alle gode betingelser for god helse. Forebyggende arbeid for å redusere bruk av tobakk, snusing, alkohol og andre rusmidler, og ivareta sunn seksuell helse på en trygg og tilpasset måte, er også nødvendig helseoppfølging. Observasjonskompetanse Når personer er avhengig av andre for å ivareta egen helse, er personen samtidig avhengig av at nærpersoner har god observasjonskompetanse. Denne kompetansen vil være en kombinasjon av å kjenne personens vanlige væremåter, kommunikasjon og signaler, og ha kjennskap til hva personen kan ha av økt sårbarhet for helseutfordringer. Det er nyttig å sette seg inn i personens diagnoser for å ha et forhold til de helseutfordringene som kan være mest aktuelle, samt bidra til at personen selv får tilpasset informasjon og økt kompetanse om egen kropp og helse. Sammen med personen kan man øve på ferdigheter som er nyttige for at personen skal mestre ulike undersøkelsessituasjoner. Systematikk kan fange opp endringer Kontinuitet i tjenesteytere er en klar fordel i de fleste tilfeller, men der hvor enkeltpersoner slutter eller bytter arbeidssted, må systemene og vesentlig informasjon bestå. God helseoppfølging kan ikke være personavhengig. Derfor er det nødvendig med struktur og systematikk i tjenestene, og at observasjoner og registreringer kan følges over tid. Felles rutiner for registrering av sentrale observasjoner vil gi tjenesteyterne trygghet for at det gis god helserelatert oppfølging over tid, og at det ikke er opp til hver og en. Dette vil bidra til å redusere uønsket variasjon. Viktige verktøy og tiltak for god helseoppfølging kan være individuell plan og oppnevning av koordinator, årshjul for faste helsekontroller, tannhelsekontroller og annen helserelatert oppfølging. Systematisk registrering av bl.a. søvn, ernæring, eliminasjon, allmenntilstand, samt kartlegging og registreringer av uavklarte observasjoner og symptomer er nyttig. Regelmessige observasjoner i dagliglivets aktiviteter kan utnyttes for å følge med på blant annet motorisk og kognitiv funksjon. Det kan være nyttig å bruke strukturerte kartleggingsverktøy, eksempelvis ved behov for signalkartlegging og smertekartlegging. Samlet kan slik strukturert kartlegging bidra til å identifisere mønstre og samvariasjoner, inkludert variasjoner over tid, som kan være avgjørende for bedre forståelse av en aktuell problemstilling. Dette vil være til hjelp ved behov for vurdering hos fastlege og spesialisthelsetjeneste. Forslag til nyttige ressurser: ➜ Kunnskapsbanken | Naku ➜ Utviklingshemming og aldring - Nasjonalt senter for aldring og helse ➜ Kompetanse - Stiftelsen SOR ➜ Frambu.no ➜ Sjelden.no Illustrasjonfoto: adobestock.com

16 VERNEPLEIEREN NR 1 - 2026 Kartleggingsverktøy som «Tidlig tegn» utgitt av Aldring og Helse er nyttig for systematisk oppfølging i et livsløpsperspektiv og anbefales gjennomført regelmessig fra en person er 30-40 år (6). Årskontroll hos fastlege Årskontroll hos fastlege anbefales som en av tiltakene for gode helse- og omsorgstjenester for personer med utviklingshemming (4). Det er flere grunner til at dette er nyttig. En fastlagt kontroll hos fastlegen gir mulighet for fastlegen til å ha kjennskap til personen i habituell tilstand og kan være nyttig hvis det er behov for vurdering ved nytilkomne plager. Nyoppståtte helseplager bør som hovedregel vurderes i egne konsultasjoner når behovet oppstår, og ikke utelukkende tas opp i årskontrollen. Årlig helsekontroll er nyttig for å følge med på kjente risikofaktorer for sykdom hos den enkelte pasient, fange opp endringer i helse og funksjon, og for å gjennomgå legemidler, inkludert vurdering av bivirkninger. Ved behov vil fastlege henvise til aktuell spesialisthelsetjeneste. Samarbeid med tjenesteytere For at fastlegen og fagpersoner i spesialisthelsetjenesten skal stå best rustet til denne jobben vil et godt samarbeid med pasient, pårørende og tjenesteytere være nødvendig. I en del tilfeller vil opplysningene fastlegen baserer seg på, i hovedsak være observasjoner gjort av andre, mer enn symptomer som pasienten selv kan forklare seg om. I de tilfellene vil systematiske og dokumenterte observasjoner være til god hjelp. Tjenesteyterne kan bidra ved å være godt forberedt som ledsager til personen i konsultasjonen og gi oversiktlig beskrivelse av de observasjoner som er kartlagt og registrert, uten at det legges for stor vekt på fortolkning av observasjonene i utgangspunktet. Tjenesteyterne kan bidra til hensiktsmessig tilrettelegging i undersøkelsessituasjon, ha kunnskap om personens kommunikasjonsform og i en del tilfeller bidra med beslutningsstøtte. I samarbeid med fastlege, eller andre relevante fagpersoner, kan tjenesteytere avklare om det er behov for spesifikke registreringer. Dersom det blir igangsatt nye tiltak, slik som for eksempel medikamentell behandling, vil systematisk registrering av effekt og bivirkninger gi et viktig bidrag i evalueringen av tiltaket. Det å bistå personen i å følge opp råd og anbefalinger i etterkant av en helserelatert vurdering, kan være avgjørende for at personen nyttiggjør seg helsehjelpen som blir gitt. En forutsetning for god helse Helseoppfølging av personer med utviklingshemming er et samarbeidsprosjekt. Når samarbeidet mellom pårørende, kommunale tjenesteytere -og fag- personer, fastlege, og eventuelt spesialisthelsetjenesten fungerer, øker vi sjansen for å fange opp helseutfordringer, forebygge alvorlig sykdom, og styrke livskvalitet og mestring i hele livsløpet hos personer med utviklingshemming. nKilder (1) Liao P, Vajdic C, Trollor J, Reppermund S. Prevalence and incidence of physical health conditions in people with intellectual disability - a systematic review. PLoS One. 2021 Aug 24;16(8):e0256294. doi: 10.1371/journal.pone.0256294. PMID: 34428249; PMCID: PMC8384165. (2) Arnold SRC, Huang Y, Srasuebkul P, et al. Prevalence of psychiatric conditions in people with intellectual disability: a record linkage study. Aust N Z J Psychiatry. 2025;59(5):433–447. (3) Olsen MI, Søndenaa E, Langballe EM, Halvorsen MB, Wilhelmsen P, BautzHolter E, Anke A. Use of health and dental care services in adults with intellectual disability in relation to age and intellectual disability levels. J Intellect Dev Disabil. 2023 Jun;48(2):172-183. doi: 10.3109/13668250.2022.2109823. Epub 2022 Oct 18. PMID: 39815906. (4) Helsedirektoratet. Gode helse-og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming. https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/gode-helse-og-omsorgstjenester-til-personer-med-utviklingshemming (5) Malt EA, Dahl RC, Haugsand TM, Ulvestad IH, Emilsen NM, Hansen B, Cardenas YE, Skøld RO, Thorsen AT, Davidsen EM. Health and disease in adults with Down syndrome. Tidsskr Nor Laegeforen. 2013 Feb 5;133(3):290-4. English, Norwegian. doi: 10.4045/tidsskr.12.0390. PMID: 23381164. (6) Skalaer og tester - Nasjonalt senter for aldring og helse «Det å bistå personen i å følge opp råd og anbefalinger i etterkant av en helserelatert vurdering, kan være avgjørende for at personen nyttiggjør seg helsehjelpen som blir gitt»

NR 1 - 2026 VERNEPLEIEREN 17 Marianne Giseth Utdanningsår 2003 - 2006 Studiested OsloMet ,Studiested Kjeller Nåværende arbeidsgiver Drammen kommune – tilrettelagte tjenester I FARTA Vi spør vernepleier Marianne Giseth: HVA ER DU OPPTATT AV FOR TIDEN? «Jeg har lyst til å løfte frem en tverrfaglig rådgivningsgruppe som ble etablert våren 2025 i Drammen kommune.» Tjenesteytere i tjenenestene har over tid etterspurt økt kompetanse i arbeid med personer med ASD, noe som også samsvarer med funn i NOU 2020:1 som peker på manglende kunnskap om ASD i tjenesteapparatet, og at god praksis ofte er personalavhengig og lite forankret i organisasjon og ledelse. Formålet med rådgivningsgruppen er at økt kompetanse hos tjenesteytere kan føre til mer tilpassede tjenester for personer med autismespekterdiagnoser. Rådgivningsgruppen kontaktes via en egen mailadresse og et standardisert skjema som tjenesteytere skal besvare for å belyse noe av problematikken de ønsker veiledning i. Gruppen møter da innmelder og tilbyr individuell veiledning til tjenesteytere i den aktuelle saken. Gruppen består av fagfolk fra to ambulerende tjenester, i tilrettelagte tjenester og i psykisk helse og rusavhengighet. Dette er to separate virksom- heter, men begge gir tjenester til personer med autismespekterdiagnoser (ASD). Tradisjonelt har de litt ulikt faglig ståsted, og jobber etter forskjellige metoder og perspektiver. Derfor kan det være verdifullt å drøfte saker sammen, noe som kan bidra til et bredere perspektiv og forståelse i arbeid med personer med ASD. Rådgivningsgruppen syns jeg gjør et viktig faglig arbeid for at tjenesteytere i kommunen kan møte personer med ASD med forståelse og kunnskap, og med dette tilby autismevennlige miljøer. Marianne, hva ligger på nattbordet? Ipad og boken Daisy Jones & the six

18 VERNEPLEIEREN NR 1 - 2026 Se for deg at du melder deg på et kurs fordi du vil lære mer om aldring og om kroppen din. Du er 57 år, og før du gikk inn i kurslokalet var du nervøs og usikker. Du visste ikke helt om du kom til å dra. Du har aldri vært på kurs før og er egentlig ikke sikker på hva et kurs er. Men du ønsker å forstå hva som skjer når du blir eldre. Derfor sitter du nå på seniorkurset Meg og min alder. Og for første gang hører du noen beskrive symptomer og funksjonsendringer du selv har kjent i kroppen, men som du ikke har hatt ord for. Dette er virkeligheten for mange av deltakerne på Meg og min alder. Hva er Meg og min alder? Meg og min alder er et seniorkurs utviklet av Aldring og helse. Kurset er laget spesielt for personer som har utviklingshemming eller lærevansker, og undervisningen er i stor grad deltakerstyrt og tilpasset den enkeltes behov. Målet er å gi deltakerne bedre helsekompetanse og større trygghet i å håndtere egen helse når de blir eldre. Gjennom to kursdager og totalt seks timer, lærer deltakerne blant annet om:  normal aldring og vanlige endringer i kroppen  symptomer på sykdom og forebygging av sykdommer  hvordan snakke med fastlege og nærpersoner om helsebekymringer  hvordan planlegge senior- tilværelsen Undervisningen skjer med bruk av ulike gjenstander som anatomisk torso, briller innsmurt med vaselin (for å simulere grå stær når du prøver dem på) og tau (som viser lengden på kroppens tarmer), samt praktiske øvelser, film, bilder og historiefortelling. Økt kunnskap om egen aldring Både nasjonalt og internasjonalt er det mye fokus på helsekompetanse og hvordan vi som enkeltpersoner kan medvirke og påvirke egen helseoppfølging og mestring i eldre år. Vi befinner oss i tiåret som Verdens helseorganisasjon og FN definerer som tiåret for sunn aldring, der målet er at alle eldre skal ha best mulig funksjonsevne og muligheter til å selv påvirke egen aldring. Personer med utviklingshemming har økt risiko for å utvikle aldersrelaterte helseutfordringer Meg og min alder - seniorkurs om aldring, kropp og helse En av de første deltakerne sa: Hvis du er helseløs når du blir gammel, da blir du ikke gammel. Det oppsummerer ganske godt det flere av deltakerne tar med seg hjem; tilpassede verktøy for å ta vare på egen helse i eldre år. Tekst: Lene Kristiansen, spesialrådgiver og vernepleier ved Nasjonalt senter for aldring og helse. Lene Kristiansen holder kurs i Stavanger i 2017.

NR 1 - 2026 VERNEPLEIEREN 19 Oppfordring til kommuner og virksomheter Etter flere år med gode erfaringer og mange fornøyde deltakere, ser det ut til at kursets opplegg og metode fungerer godt. Enkelte deltakere har til og med kommet tilbake og tatt kurset på nytt. Aldring og helse holder gjerne kurset, og kanskje du tenker at dette kan være aktuelt i din kommune? Eller tenker du at engasjerte helsearbeidere i kommunen kan holde kurset selv? Alt materiell, veiledning og tips for gjennom- føring, enten av Aldring og helse eller av lokale kursholdere, fås ved henvendelse til Aldring og helse. tidlig i livet, og samtaler med tidligere kursdeltakere viser at det er et stort behov for å snakke med personer som har utviklingshemming om grunnleggende aldringsrelaterte temaer. Det viser seg at flere ikke har diskutert dette med noen tidligere, fordi de ikke vet hvordan de skal prate om aldring og egen helse, og fordi de har vansker med å formidle helsesvikt. Andre har ikke blitt inkludert i slike samtaler av nærpersoner. Meg og min alder, eller liknende seniorkurs, kan være et bidrag som styrker deltakernes helsekompetanse, og gir den enkelte verktøy for å kommunisere om egen aldringsprosess. Hvordan gjennomføres kurset? Kommuner eller tjenestesteder kan bestille kurset fra Aldring og helse. To spesialrådgivere ved Aldring og helse står for planlegging og gjennomføring. Kurset foregår lokalt hos den som bestiller, og det utnevnes en ansvarlig på stedet som sørger for egnede lokaler, informasjon i kommunen og til deltakere, servering av lunsj på kursdagen og annen praktisk organisering. Deltakergruppen varier både i hvert enkelt kurs, og fra kurs til kurs. Det er plass til 5-10 deltakere. Det er ingen øvre eller nedre aldersbegrensning for å delta. Deltakernes gjennomsnittsalder er 50 år. Det viktigste er at en har lyst til å delta, og at en kan ha nytte av gruppeundervisning. Noen har godt verbalt språk og deltar aktivt i samtaler. Andre har lavere kognitiv fungering og har stor nytte av bilder, film og gjenstander. Alle får en kursperm med tekst og bilder over alle kursets temaer, samt kursbevis ved endt kurs. Det anbefales at støttepersoner, som tjenesteytere eller pårørende, deltar. Erfaringen er at deltakerne ofte ønsker å snakke videre om temaene etter kurset, og da er det en fordel at støttepersonen har hørt det samme som kursdeltakeren. Hva sier kursdeltakerne? Kurset har blitt gjennomført i flere kommuner hvert år siden 2017. De aller fleste kursdeltakerne forteller at de har lært noe nytt, og at kurset har vært nyttig. Etter kurset har enkelte deltakere lagt om livsstilen, noen har begynt å mosjonere eller sluttet å røyke. Flere opplever større trygghet i samtaler med fastlegen, og mange snakker mer åpent med sine nærpersoner om egne helseplager. En av de første deltakerne sa: Hvis du er helseløs når du blir gammel, da blir du ikke gammel. Det oppsummerer ganske godt det flere av deltakerne tar med seg hjem; tilpassede verktøy for å ta vare på egen helse i eldre år. n Mer informasjon om kurset finner du her: KURSBEVIS ……………………… HAR DELTATT PÅ 6 TIMERS SENIORKURS «Meg og min alder» ……………….. ………………… Kursleder Kursleder

20 VERNEPLEIEREN NR 1 - 2026 Internasjonale studier viser at personer med utviklingshemming ofte er mindre fysisk aktive og har dårligere helse sammenlignet med den generelle befolkningen. I Norge er det imidlertid gjort begrenset forskning på dette området. Mer kunnskap om helse og aktivitetsnivå i denne gruppa er viktig for å kunne tilby gode helse- og omsorgstjenester. Dette var bakgrunnen for doktorgradsprosjektet The North Health in Intellectual Disability (NOHID) som ble ferdigstilt i 2022 (Olsen, 2022). HVA ER FYSISK FUNKSJON? Fysisk funksjon refererer til en persons evne til å utføre dagligdagse aktiviteter som å gå, bøye seg, løfte og sitte. Det sier også noe om biologisk alder, helse og livskvalitet hos eldre personer. God fysisk funksjon kan forebygge fall, opprettholde mobilitet og sikre evnen til å utføre daglige aktiviteter. Noe som kan bidra til mer selvstendighet i hverdagen (Bergland et al. 2017). HVORFOR ER DET VIKTIG? Regelmessig fysisk aktivitet bidrar til vedlikehold og bedring av fysisk funksjon. Vi vet at fysisk aktivitet påvirker den mentale og fysiske helsa vår positivt og kan forebygge mange sykdommer (Folkehelseinstituttet, 2019). Anbefalt aktivitets- nivå for voksne er fysisk aktivitet med moderat intensitet i minst 150-300 minutter i uken, eller 75-150 minutter med høy intensitet. All aktivitet teller, og det er også gode helsefordeler i å være litt aktiv enn helt inaktiv (Helsedirektoratet, 2019). En systematisk oversiktsartikkel fra 2016 viser at bare 9 prosent av personer med utviklingshemming oppnår anbefalinger for fysisk aktivitetsnivå (Dairo et al., 2016). Dette kan føre til økt risiko for helseproblemer som metabolsk syndrom, diabetes type 2, overvekt, hjerte-kar sykdommer, osteoporose og multimorbiditet (Folkehelseinstituttet, 2019). Hvordan kan vernepleiere bidra til å bedre fysisk funksjon hos personer med utviklingshemming? Personer med utviklingshemming deltar i mindre fysisk aktivitet enn den generelle befolkningen. Dette betyr at de i mindre grad får nyte godt av de betydelige helsefordelene som regelmessig fysisk aktivitet gir. Tekst: Monica Isabel Olsen, førsteamanuensis ved Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning ved UiT Norges arktiske universitet Førsteamanuensis Monica Isabel Olsen. Foto: privat

NR 1 - 2026 VERNEPLEIEREN 21 Diagnosen psykisk utviklings- hemming innebærer betydelige begrensninger i intellektuell fungering, samt sosiale og praktiske ferdigheter (Schalock et al., 2010). Diagnosen inndeles i fire nivå fra dyp, alvorlig, moderat til lett psykisk utviklingshemming, Dette betyr at funksjonsnivået kan variere betydelig blant personer med diagnosen. Mange vil trenge støtte fra en nærperson for å ivareta daglige gjøremål og ta vare på helsa si. NOHID STUDIEN NOHID studien er en populasjonsbasert studie hvor vi blant annet undersøkte fysisk helse, fysisk funksjon og fysisk aktivitetsnivå hos voksne personer med utviklingshemming i fem kommuner i Norge (Olsen, 2022). Gjennomførbarhetsstudien inkluderte 93 personer med utviklingshemming i alderen 17-78 år fra Tromsø kommune. Der gjennomførte vi fysiske funksjonstester. Deltakerne ble testet i normal ganghastighet, balanse og styrke i bein. Testene heter The Short Physical Performance Battery (SPPB), The Timed-UP and Go (TUG), og The One-Legged Stance (OLS). Disse testene benyttes også i den populasjonsbaserte Tromsø studien. Det ble også målt høyde, vekt og midjemål (Olsen et al., 2022). I hele populasjonsstudien deltok 214 personer med utviklingshemming fra kommunene Tromsø, Balsfjord, Narvik, deler av Trondheim og Malvik kommune. Gjennomsnittsalderen var 36 år. Studien ble gjennomført ved bruk av spørre- skjema og strukturerte intervju med personer med utviklingshemming og/eller deres nærmeste pårørende, personal eller støtteperson. Diagnosen og eventuelle andre helsetilstander ble bekreftet gjennom deltakernes sykehusjournal. EKSKLUDERT FRA FORSKNING Tromsøundersøkelsen er en befolkningsbasert helseundersøkelse som startet i 1974. Den består av spørreundersøkelser og fysiske målinger, men inkluderer også data fra fysiske undersøkelser og/eller humant biologisk materiale fra kliniske undersøkelser. Alle deltakere i Tromsø kommune på et visst aldersnivå blir invitert til å delta. Undersøkelsen foregår vanligvis med 7-8 års mellomrom. Personer med utviklingshemming blir ofte ekskludert fra å delta i slike befolkningsbaserte helseundersøkelser. Dersom de deltar, blir de ofte ikke identifisert. En systematisk undersøkelse av inkludering og identifisering av personer i offentlige helseundersøkelser konkluderte med at kohort studier passivt ekskluderer personer med utviklingshemming, mens randomiserte, kontrollerte studier aktivt ekskluderer denne gruppen (Brooker et al., 2014). Dette betyr at vi da ikke kan vite hvilke helseutfordringer som vi bør være spesielt oppmerksomme på når det gjelder personer med utviklingshemming. Grunnen til eksklusjon kan være ulike barrierer som tilrettelegging, behov for bistand fra nærperson, forståelig informasjon om hva det innebærer (informert samtykke) og tilgang til transport. FUNN FRA NOHID STUDIEN I gjennomførbarhetsstudien fullførte 46 prosent av deltakerne SPPB, 42 prosent TUG og 31 prosent OLS testene. Gjennomsnittsresultatene fra testene tilsvarte referanseverdiene for 80 åringer i Tromsø- studien. Gjennomsnittsalderen på våre deltakere var 34.2 år. Alvorligere grader av utviklingshemming og lavere BMI var assosiert med ikke-gjennomførte tester (Olsen et al., 2022). Resultater fra hele populasjonsstudien viste at undervekt, overvekt og fedme var de vanligste helsetilstandene. Fedme var mest utbredt blant personer med lett grad av utviklingshemming, mens normal kroppsmasseindeks (KMI) var mest vanlig blant de med alvorlig og dyp utviklingshemming. Når det gjelder fysisk aktivitet rapporterte 58 prosent av deltakerne at de var i fysisk aktivitet minst 30 minutter daglig. De med lett utviklingshemming rapporterte dobbelt så ofte at de ble svett minst en gang i uken enn de med alvorlig og dyp utviklingshemming. Det å være i fysisk aktivitet med moderat eller høy intensitet, var det bare 11 prosent av deltakerne som rapporterte. 36 prosent rapporterte at stillesittende atferdvar det mest vanlige i løpet av et år. Studien viste en tendens til at deltakerne med et lavt aktivitetsnivå har økt risiko for dårligere selvopplevd helse (Olsen et al., 2021). HVA BETYR FUNNENE? Personer med utviklingshemming deltar i mindre fysisk aktivitet enn den generelle befolkningen. Dette betyr at de i mindre grad får nyte godt av de betydelige helsefordelene som regelmessig fysisk aktivitet gir. Personer med utviklingshemming har flere helseutfordringer enn generell befolkning, noe som gjør forebygging av sykdommer ekstra viktig. Det kan være mange faktorer som påvirker aktivitetsnivået. Vi vet at motivasjon er viktig for

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy