VERNEPLEIEREN Fagtidsskrift for vernepleiere i Delta NR 1 2024 i Delta VERNEPLEIER MARTINE AABY HAMNABERG: - Jeg hadde ikke fått de samme jobbmulighetene med utdanning fra et annet sted TEMA: UTDANNING
Tovertafel Pixie – din gode hjelper Tovertafel bidrar til sosial integrasjon for mennesker med fysiske og kognitive utfordringer, og har brakt glede og undring til tusenvis av mennesker med forskjellige grader av demens. Spillene skaper magiske øyeblikk og glede hver eneste dag. Pixie er en mobil versjon av Tovertafel for en-til-en aktivitet, eller kun for beroligende stunder. Se QR koden for mer info eller gå til www.medema.no eller ring 67 06 49 00.
Merkur Grafisk AS er godkjent som svanemerket bedrift SVANEMERKET Utgiver: Vernepleierforbundet i Delta Redaktør: Ann Beate Grasdalen Redaksjon: Siv M. Bjelland William Lilleengen Wenche Emblem Merethe Hermundstad Martin Enger Kontakt oss på: redaksjon@fagbladet-vernepleieren.no Forside: Siv M. Bjelland NO - 1430 ISSN 2535-7786 Internett: fagbladet-vernepleieren.no Vernepleieren styres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten Design og grafisk produksjon: Merkur Grafisk AS www.merkurgrafisk.no INNHOLD 4 Kort & godt 5 Fra lederen 7 V i undersøker utdanningsstedenes ulike identiteter 13 H va blir vernepleiere med utdanning fra dere spesielt gode på? 14 Vernepleierutdanningens signaturpedagogikk 16 Betydelige forskjeller 17 F ra høgskole til universitet - mulige konsekvenser for vernepleierutdanningen 21 Når praksis og undervisning går hånd i hånd 24 Dette er høyere yrkesfaglig utdanning 26 P rosessen frem til Boka om overgangsalderen - med enkelt innhold og tegninger 30 Dette har skjedd i Vernepleierforbundet Har det mye å si hvor du har utdanningen din fra? Med dette bladet du holder i hånda er Vernepleieren inne i sitt sjette år. Vi har laget mye bra, syns jeg, og det er takket være mange engasjerte vernepleiere. Drivkraften fra folk som brenner for faget sitt, gjør det mulig for oss å lage denne publikasjonen. Vi har i egne utgaver utforsket journalsystemenes påvirkning på faget, sett utfordringer rundt både avvikshåndtering og enkeltvedtak, og mye mer. På vår nettside fagbladet-vernepleieren.no finner du alle utgivelser samlet. Et tilbakevendende tema har vært identitet. Vi har tidligere undersøkt hva som er vernepleierens unike kompetanse. Denne gangen vil vi utforske i hvilken grad identiteten henger sammen med hvor du har tatt utdanningen din. Identitetsfølelsen som vernepleier står sterkt, det er det ingen tvil om. Samtidig er det ikke sikkert at en med utdanning fra Høgskolen på Vestlandet vil kjenne seg igjen i det som blir undervist ved OsloMet. Kanskje er det nettopp dette mangfoldet som er en styrke for faget, eller risikerer vi å miste felles forståelse for hva faget handler om?
4 VERNEPLEIEREN NR 1 - 2024 &KORT GODT Regjeringen har foreslått lovendringer som gjør at helsepersonell som er til alvorlig fare for pasientsikkerheten, skal kunne stenges ute fra pasientkontakt for alltid. Et flertall av høringsinstansene har støttet forslaget. Kilde: Regjeringen Personer med utviklingshemming bruker fastlegen mindre Det framkommer i en ny rapport om bruk av legetjenester blant beboere i omsorgsbolig. Det har vært et politisk mål siden 90-tallet at flere skal bo i egen bolig. Derfor har det også blitt bygd flere omsorgsboliger de siste tiårene. Beboere i omsorgsbolig har høyt behov for medisinskfaglig bistand. Likevel viser analyser at 15 prosent ikke hadde konsultasjon hos fastlege i løpet av året, og 12 prosent oppsøkte hverken legevakt eller fastlege. En av fire hadde heller ikke helsetjenester i hjemmet. To grupper skiller seg spesielt ut med få konsultasjoner: Beboere med diagnosen utviklingshemming, og gruppen med omfattende bistandsbehov. Kilde: Helsedirektoratet Universell utforming Transportøkonomisk institutt har definert syv typer tiltak som må være på plass for at kollektivtransporten skal kunne sies å være universelt utformet. De om- fatter blant annet fysisk design, drift og vedlikehold, samt tiltak for å dekke grunnleggende behov. Kilde: Anja Fleten Nielsen: Kartleggingsverktøy for transport - universell utforming Tilgang til psykisk helsehjelp for voksne pasienter med utviklingshemming NKUP har gjennom tjenesteutviklingsprosjektet «Tilgang til psykisk helsehjelp for voksne pasienter med utviklingshemming» avdekket barrierer og innhentet kunnskap om mulige tiltak for å minimere disse barrierene. Resultatene er samlet i en rapport med anbefalinger på nasjonalt nivå, helseregionalt nivå, helseforetaks-, enhets- og helsearbeidernivå. Rapporten kan lastes ned fra nettsidene til Oslo Universitetssykehus. Kilde: NKUP Traumesensitiv tilnærming i tannbehandling vil sannsynligvis være til nytte for en betydelig andel av mennesker med utviklingshemming. Dette ifølge en artikkel som oppsummerer ny forskning på sammenhengene mellom traumer og tannhelse, utviklingshemming og traumer, samt utviklingshemming og tannhelse. Kilde: A call for trauma-informed dental care for individuals with intellectual disabilities
Nok en gang er det som blir kalt vårens vakreste eventyr over for de fleste av oss – lønnsoppgjøret. Når denne lederen skrives, så er de største tariffområdene for verne- pleiere i havn – KS og Spekter Helse. Det har vært flere år med reallønnsnedgang, som nå ser ut til å ha snudd. I år ser det ut som de fleste skal få «mer å rutte med». Forhandlinger som fører til lønnsvekst, er en av de viktigste sakene for de som er organisert – lønn og arbeidsforhold er kjernen i medlemskapet i en fagorganisasjon. Vi har blitt en aktør i faget Innen vårt fagfelt – vernepleie vil nok mange si at vårens vakreste eventyr er konferansene – NAFO- konferansen i slutten av april og SOR-konferansen i begynnelsen av mai. Vernepleierforbundet var til stede på begge konferansene. Vi er blitt en aktør i faget som fagfolk regner med er til stede, og det forplikter oss som organisasjon. Det forplikter oss til å levere på fag, og å bidra inn i den faglige diskursen. Til neste år er det valg 2024 er året da veldig mange av verdens største land går til valg på sine mer eller mindre demokratisk valgte parlamenter. Det står ikke så godt til med den demokratiske utviklingen i verden i dag. I vår egen lille organisasjonsverden skal det også være valg. Vi går for gode demokratiske prosesser her i vår egen organisasjon. I november gjennomfører Delta sin kongress – der skal det velges ny ledelse og nytt styre, og noen måneder etterpå, i mars 2025 skal Vernepleierforbundet velge nytt sentralstyre. Vernepleierforbundet sin valgkomite kommer til å bli bedt om å starte sitt arbeid rett etter sommeren. I etterkant av dette vil det bli en prosess utover høsten. Nå er det sommer Når dette bladet ligger i postkassen, er det godt inn i juni. Jeg håper at du har fått deg en sommerturnus du er fornøyd med, og en ferie du har påvirket hvordan skal være. Så satser vi på fint vær og gode avslappende dager. God sommer alle sammen! Bjørn Harald Iversen Lønnsoppgjøret og konferansene er vårens vakreste eventyr Det har vært flere år med reallønnsnedgang, som nå ser ut til å ha snudd – i år ser det ut som de fleste skal få «mer å rutte med». FRA LEDEREN www.vernepleierforbundet.no Abonner på vår podkast Vernepleierpodden Du finner oss på Facebook og Instagram Bjørn Harald Iversen bjorn.harald.iversen@vtfk.no NR 1 - 2024 VERNEPLEIEREN 5
Navnskilt og utstyrs- dock - 100% silikon - Hygienisk - Kan dekontamineres - Flere farger Utstyr til avdelingen? Du finner alt du trenger for å fylle helsearbeider bagen på Vaktrommet.no Navnskilt og utstyrs- dock - 100% silikon - Hygienisk - Kan dekontamineres - Flere farger Vaktrommet AS w w w.vaktrommet.no post@vaktrommet.no tel: 926 97 497 /vaktrommet @vaktrommet Utstyr til avdelingen? Du finner alt du trenger for å fylle helsearbeider bagen på Vaktrommet.no
Vi undersøker utdanningsstedenes ulike identiteter Fire vernepleiere snakker om hvor de har studert og om stedsvalget har hatt noe å si for hvordan de utøver sitt fag i dag. Tekst: Siv M. Bjelland NR 1 - 2024 VERNEPLEIEREN 7 Vernepleierne Rebekka Ulstein, Linn Løvlie Slette, Martine Aaby Hamnaberg og Diana Störtebecker deler sine erfaringer. Hvordan påvirker ulik vektlegging ved utdanningsstedene yrkesutøvelsen? Er forskjellene problematiske? Og i så fall hvorfor? Eller kan forskjeller være en styrke? Betyr profilen noe for hvor du søkte deg inn?
8 VERNEPLEIEREN NR 1 - 2024 - Hva har utdanningsstedet å si for vernepleieridentiteten? - Jeg tenker at det har veldig mye å si. OsloMet har en tydelig profil på adferdsanalyse. Tiltakene du igangsetter skal være målbare og ha en effekt. Jeg kjenner meg igjen i «OsloMet-profilen». Enten liker du det, eller så liker du det ikke. Du merker hvor en vernepleier kommer fra. - Er det ok at det er forskjeller? - Vi deler en felles verktøykasse. Det er en styrke at vi er ulike og spiller hverandre gode. Sjekklisten til Salte og Løkke, arbeidsmetodikken for vernepleieren, hva som må/bør være på plass for å sette i gang tiltak, er eksempler på hva som er felles. Min utdanning er resultatorientert og opptatt av å måle. Det er noe annet enn å vurdere om relasjonen er god og om det er en god samtale. - Hvorfor søkte du deg til OsloMet? - Å søke seg til OsloMet var et bevisst valg. Studiet synes jeg var tøft, undervisningen var på engelsk, og det var mye teori. Men jeg tok to bachelorstudier ved siden av jobb, så det var kanskje ikke annet å forvente. Utdanningsløpet har hatt betydning for mine yrkesmuligheter og hvordan jeg angriper sakene. Systematikk, treffsikre tiltak, kvalitet og kvalitetsforbedring. Metodene jeg har lært er nyttige særlig i forhold til kompleksitet. De sakene vi tar imot innebærer et omfattende hjelpebehov. - Hva er preger OsloMet? - Du må ha godt karaktersnitt. OsloMet er mest populær, og vanskeligst å komme inn på. De har en spennende tilnærming. Jeg tror ikke jeg hadde fått de samme mulighetene, hvis jeg hadde utdannet meg et annet sted. Vi har vært utfordret hele tiden til å se brukernes potensiale, og til å få fram det potensialet. - De andre utdanningsstedene, hvem er gode på hva? - Jeg forbinder relasjonsarbeid med HVL Sogndal og helsekompetanse med USN Porsgrunn. Av de andre utdanningsstedene var Porsgrunn aktuelt. Men jeg bodde allerede i Oslo, og det var praktisk å fortsette å bo her. Martine Aaby Hamnaberg (38) jobber som konraktsoppfølger i bydel Gamle Oslo i Oslo kommune, med ansvar for alle kjøpsplasser av helse og omsorgstjenester. Utdanning: utdannet ved OsloMet, deltid fra 2017-2021. Hun har også en bachelor i økonomi og offentlig virksomhet, har studert helserett og tatt utdanning i psykisk helse og kvalitetsforbedring. Jeg identifiserer meg som en OsloMet-vernepleier - OsloMet er veldig tydelige på at de vektlegger adferdsanalyse. Det har jeg tatt med meg mye av. Jeg tror ikke jeg hadde fått de samme jobbmulighetene med utdanning fra et annet sted. Foto: Siv M. Bjelland
NR 1 - 2024 VERNEPLEIEREN 9 Linn Løvlie Slette går gatelangs i Vesterålen og snakker med oss i mobilen. Hun er på reise fordi hun skal holde innlegg, og informere om Stiftelsen SOR, på en konferanse. - Hva er de gode på der du tok vernepleierutdanningen? - Jeg sitter igjen med at jeg fikk lære mye om kommunikasjon, relasjonsarbeid, kritisk tenkning og fikk et dypdykk i hvordan det er å drive med målrettet miljøarbeid. De var også gode på å forberede oss på de vanskelige sakene, der man må jobbe tverrfaglig for å finne de gode løsningene. - Er de mer humanistisk eller mer adferdsanalytisk orientert? - Jeg vil si at de er midt imellom, heller enn enten eller. - Hva har utdanningsstedet å si? - Jeg hadde erfaring fra før da jeg begynte som student. Jeg var opp- tatt av utviklingshemmedes selvforståelse og strukturelle barrierer som setter hindringer for deltakelse for personer med utviklingshemming. Hva du interesserer deg for har mye å si, selv om foreleseren også har også mye å si. Vernepleie er en generalistutdanning. Du må finne din vei. Du kan ikke bli god i alt. - Hva vet du om fagprofilen til andre studiesteder? - Lillehammer er kjent for å være gode på adferdsanalyse, Sogndal ikke kjent for å være så opptatt av det. Men så tenker jeg, kanskje dette er mest gamle myter som eksisterer fortsatt? Som tidligere redaktør av vernepleier.no slår det meg at utdanningsutbyttene er ganske like. Kanskje er det ikke så dumt med litt forskjeller? RETHOS, de nasjonale retningslinjene for helse- og sosialfag, gir utdanningene en felles grunnmur. Vernepleierutdanningene må forholde seg til dette, og lokale variasjoner er etter mitt syn bare fint. Slik utdannes det unike vernepleiere. - I hvilken grad er studentene bevisst hvor de søker seg inn? - Noen kan få servert disse mytene, men jeg vet ikke om de står seg lenger. Jeg tror ikke det er så altfor stor forskjell i sluttkompetansen. Det kan være lokale forskjeller som innebærer at man fremstår med litt annen kompetanseprofil, men egeninnsatsen som student er avgjørende. - Er det en diffus utdanning? - Ja, jeg klødde meg i hodet da jeg var nyutdannet. Jeg hadde ingen ferdigheter i å skrive tvangsvedtak eller funksjonell analyse. Det er ikke så mye fokus på å lære ferdigheter under utdanningen. Læringsutbyttene gjør at det blir vanskelig å skolere folk i alt du kan trenge. Vernepleierutdanningen er en «skraper i overflaten»- utdanning. Det er fint, men det kan være en hake ved det. Vi har et ansvar for å videreutvikle grunnkompetansen vår slik at folka vi møter får den beste hjelpen som mulig. Linn Løvlie Slette (30) er fagsjef i Stiftelsen SOR og tidligere redaktør for vernepleier.no. Utdanning: vernepleier fra Høgskulen på Vestlandet (HVL), studiested Sogndal fra 2016 - 2019. Bakgrunn: praksis fra kommunal tjenesteyting og Mjøsen bo og habilitering (nå Ecura), og har jobbet med personer med utviklingshemming og autisme. Utdanningsutbyttene er nok ganske like - Vernepleie er en generalistutdanning. Du må finne din vei. Du kan ikke bli god i alt. Foto: Stiftelsen SOR
10 VERNEPLEIEREN NR 1 - 2024 - Hva var motivasjonen for å velge å studere vernepleie? - Min motivasjon har i grunn alltid vært eldre personer med demens og personlighetsforstyrrelser. Men også utfordringer på private områder, med en helt annen aldersgruppe. Spesielt den sosiale biten i forhold til atferdsanalyse og miljøterapi syns jeg var spennende å lære noe om. - Hvorfor søkte du deg til Oslo met? - Det var nettopp på grunn av fokusområdet atferdsanalyse, og at det var tilbud om deltidsutdanning. Det hadde vært en økonomisk utfordring å studere på fulltid, for min del. - Hva tror du utdannings- stedet har å si for vernepleieridentiteten? - Studentene sitt syn på utøvelsen av yrket vil nødvendigvis bli preget av hva utdanningsstedet legger vekt på. Ja, jeg er vernepleier, men den røde tråden i utdanningen har vært atferdsanalyse, noe jeg ønsket å lære mer om, og som jeg hadde behov for i min yrkesutøvelse. – Vet du hva som kjennetegner de ulike utdanningsstedene? – Det har jeg ikke noen oversikt over, og har aldri hatt interesse for heller. Men under samtaler med en vernepleier som tok utdanningen et annet sted enn meg kom det jo tydelig fram at læreplanen var en del avvikende og emneområdene annerledes. Jeg ser det som både en fordel og en ulempe at utdanningsstedene setter forskjellig fokus. Du skal lære om helhetlig vurdering på individ- og systemnivå, men under utdanningen skraper du bare på overflaten fordi studie- tiden ikke strekker til. Så jeg var fornøyd med at vi hadde en rød tråd gjennom utdanningen, og at temaene ikke var enda mer spredt. – Hva slags vernepleier blir du utfra hvilket utdanningssted du har studert ved? – Godt spørsmål. Jeg fant faglig forankring i det jeg var interessert i fra før, og kanskje fikk jeg også bekreftelse på det jeg allerede gjorde i min yrkesutøvelse. Det var nesten som om synet ble skarpere med nye briller på. Samtidig tenker jeg at en utdanning er bare starten av læringen, så hva slags vernepleier du blir er avhengig av hvem du er. - I hvilken grad er studentene bevisst hvor de velger å søke seg inn, tror du? - Det er jeg usikker på. Mitt valg var bevisst utfra mine interesseområder på jobb, og også egeninteresse. Det er mulig at jeg hadde valgt annerledes om verne- pleie hadde vært førstegangsutdanningen min, men det var det ikke. Samtidig tenker jeg også at den geografiske plasseringen av utdanningsstedet spiller en rolle for hvor studenter søker seg inn, og også i hvilken fase av livet du befinner deg i. Kan være en fordel at utdanningsstedene er litt forskjellige En kollega på sykehjemmet tipset henne om vernepleierutdanningen. – Jeg hadde på forhånd ingen anelse om hva en vernepleier var. Diana Störtebecker (42) bor i Sandefjord kommune og jobber for tiden på et helsehus i en kortidsavdeling med hovedfokus på kognitiv svikt. Utdanning: Hun har tatt vernepleierutdanning ved OsloMet, i Sandvika, på deltid over fire år. Bakgrunn: Hjelpepleier på sykehjem. Hun startet i 2016 å studere som 34-åring, og ble ferdig 2020. Foto: privat
NR 1 - 2024 VERNEPLEIEREN 11 Rebekka Ulstein er vernepleiar med mastergrad. - Starten på mastergrada blei til ved at eg alltid har måtte svare på kva ein vernepleiar er eller gjer. Derfor ville eg sjå nærmare på profesjonsforsking og vidare profesjonsidentiteten til vernepleiaren. Å jobba med menneske er ikkje så tydeleg, du treng andre reiskapar enn ein urmakar eller bruteknikar. - Kan du seie litt om masterprosjektet ditt og kva som inspirerte det? - Vernepleieprofesjonen har så mange ulike fag og tradisjonar med seg at ein har miksa alt til ein ganske så god «smoothie» i mangel på eit betre bilde. Ein er litt spesialpedagog, litt jurist, litt sjukepleiar, litt saksbehandlar, litt fysioterapeut, ja du skjønar teikninga. Ein må kunne ein del om mykje, alt etter kven ein skal hjelpe. Då kan ein kanskje verte litt usikker på kven ein er som profesjonsutøvar. Eg undra meg også på kvifor vernepleiarar er så forskjellige? Kvifor har mandatet vårt endra seg og kvifor opplever eg at fleire tenkjer at «vernepleie» er utydeleg? Masterprosjektet handla derfor om å gå i saumane på vernepleiarutdanninga og historia vår, for å finne ut: Kva forsking finnast det om vernepleiarar? Kva tenkjer andre vernepleiarar om seg sjølve? Er det så utydeleg som nokon skal ha det til eller er det berre mangel på kunnskap? I ettertid har eg også erfart at mange sjukepleiarar er veldig forskjellige. Dei formar også seg etter kva arbeidsplass ein er på. Og ja, vi overlappar kvarandre på fleire oppgåver. Eg forstår at mange stiller spørsmål ved kva ein gjer for å hjelpe eit menneske som ikkje handlar om konkrete oppgåver som medisinhandtering, sårstell, personleg hygiene og blodprøver for å nemne nokre. Er ikkje resten ineffektivt arbeid og sløsing av tid – som er pengar? Er vernepleiarutdanninga så utydeleg som nokon skal ha det til, eller er det berre mangel på kunnskap? - Det er ikkje nok å ha ein god vilje eller ynskje om å gjere godt. Ein må ha kunnskap om tvang og makt, det som styrer vala våre og korleis vi påverkar kvarandre og omgjevnadane våre. Rebekka Ulstein (34) er vernepleiar frå Høgskulen på Vestlandet i Bergen (2010-2013). Utdanning: mastergrad frå Høgskulen i Volda, meistring og myndiggjering. Ho har skrive mastergrad om profesjonsidentiteten til vernepleiarar, og har jobba med personer med utviklingshemming, autisme og utfordrande åtferd, samt menneske med demenssjukdom. I dag er ho deltidsstudent på praktisk-pedagogisk utdanningyrkesfag i Volda. Foto: privat
12 VERNEPLEIEREN NR 1 - 2024 Eg vil driste meg til å seie at det er like mange syn på kva som er god hjelp som det er tal menneske i verda. - Kva er ditt inntrykk av vernepleierutdanningane? - Mitt inntrykk er at det er forskjell på vektlegginga av ei åtferdsanalytisk tilnærming. Det er en meir instrumentell tilnærming til hjelperolla enn det er på vestlandet (red. HVL). Utdanningsinstitusjonen eg gjekk på var Høgskulen i Bergen, no Høgskulen på Vestlandet. Brukarmedverknad, etisk refleksjon, bruk av tvang og makt – dette erfarte eg høgskulen var gode på. Dei var nok gode på mykje meir, men det er det som eg hugsar på ståande fot. Nokre vernepleiarar eg var i dialog med ein gong, hadde utdanninga si frå NTNU og der har dei ein meir vitskapleg og positivistisk bakgrunn, som til dømes åtferdsterapeutisk arbeid frå behaviorismen. Her er dei veldig gode på det – og ein kan sjølvsagt stille seg spørsmålet om det er universitet versus høgskule debatten som gjer skilnadane her, og ikkje utdanningane i seg sjølve. Det er mogleg at synet på kva eit godt liv er og kva læringsteoriar ein skal vektlegge, er prega av kva epistemisk forankring som ligg bak utdanningsinstitusjonane og faga studentane skal lære. Eg vil presisere at vektlegginga i seg sjølv ikkje er feil, men at ein må kunne ta fram dei ulike måtane å jobbe på ved dei ulike casane. Vegen til målet om myndiggjering, meistring og eit godt liv vert slik ulik – og det tenkjer eg er bra. - I ein artikkel på vernepleier. no skriv du at vernepleierprofesjonen er under press. Kva legg du i det? - Det eg meiner med press er både tid, mangel på fagfolk og økonomistyring. Presset eg også siktar til, er at eitt av hovudelementa som definerer ein profesjon, er grad av autonomi: ein må kunne ha nok rom til å utøve skjønn. Dette erfarer eg vert satt under press ved at ein ikkje får velje metode eller arbeidsmåte, men får det tildelt. Slik eg ser det, vert verktøykassa og den samansette fagkompetansen redusert då ein ikkje får rom til å tenke sjølv. Nokon eller noko anna gjer det for deg som fagperson. Ein skal absolutt stå til ansvar for det ein gjer i sitt yrke, men i tillegg til å utøve god omsorg, gode tenester med meir, må ein også dokumentere og rapportere det ein gjer. Dersom ein jobbar relasjonelt, på måtar som ikkje kan talfestast eller passe inn i det systemet som måler eller vurderer arbeidet til vernepleiarane, så vil kanskje måten å jobbe på vere ugyldig. Det er ikkje alt som kan talfestast, men erfaringar som ein må fortelje. Ein kan gjere mange stell og administrere medisin, men korleis pasientane eller tenestemotakarane erfarer det, kjem ikkje fram. Vi har også yrkesetiske ret- ningslinjer vi skal følgje og som skal rettleie oss, inkludert profesjonsetikk og profesjonsmoral. Då kjem eg fort inn på spenningsfelta i vernepleieprofesjonen som det ikkje er plass til å ta her, men som de gjerne må lese om i masteroppgåva mi. Det er eit spanande element i vernepleiarprofesjonen eg så vidt har pirka på, og eg håper det er fleire som også fattar interesse for denne kompleksiteten. (Med tittel Profesjonsidentiteten til vernepleiaren, red. anm.) - Du skriv også noko om at vernepleierutdanninga er diffus, på kva måte? - Vi vernepleiarar er ulike og jobbar ganske breitt: frå rus til geriatri. Det at eg skriv diffus handlar om at eg ser på vernepleieutdanninga frå perspektivet til «folk flest» og frå menneske eg har snakka med om vernepleieutdanninga. Hovudpoenget mitt er at vi lærer mykje om mange ulike fag, og slik vert vi generalistar når vi er ferdig utdanna. Dette kan erfarast som diffust då vi famnar om så mykje, både tenestemottakarar og oppgåver. Grunna at utdanningsinstitusjonane har ulik vektlegging på korleis ein skal jobbe som miljøterapeut, kan dette vere med på å gjere utdanninga diffus. Det som er verdt å presisere, er at vi jobbar systematisk via vernepleiaren sin arbeidsmodell, og i kontakt med tenestemottakarane kan vi ta fram ulike verktøy for å sikre gode tenester. Dette kan kanskje folk flest, oppleve som diffust: ein har ikkje berre ein måte å jobbe som verne- pleiar på; ein har fleire. Det som er så fint er at ein kan ta vidareutdanning dersom ein ynskjer å spisse sin kompetanse inn mot noko. Eg tenkjer det er bra at vernepleieutdanninga er samansett, men den skal ikkje vere diffus. Den er brei og det er ein grunn til det. Vi har samansette utfordringar hjå den enkelte tenestemottakar, og i samfunnet. Det meiner eg fører til at vi treng ein samansett fagkompetanse hjå vernepleieutdanninga. n Ein vernepleiar treng å kunne forsvare sitt arbeid fagleg, etisk og juridisk, slik som også sjukepleiarar og anna helsepersonell må gjere. Dette ville eg finne ut meir om. Rebekka Ulstein
NR 1 - 2024 VERNEPLEIEREN 13 Totalt elleve høgskoler og universitet utdanner vernepleiere i Norge. I mars kontaktet vi alle sammen på e-post. Vi spurte: Hva blir vernepleiere med utdanning fra dere spesielt gode på? Bakgrunnen for spørsmålet er at vi ønsker å undersøke en vanlig oppfatning blant vernepleiere; at hvor du har studert har stor påvirkning på hva slags vernepleier du blir. Følgende fire skoler har gitt tilbakemelding til oss: • Høgskolen i Østfold • Universitetet i Sørøst Norge • Universitetet i Agder • VID vitenskapelige høgskole «Dette er noe jeg har inntrykk av at mange tenker og har en formening om» Kristoffer Toldnes Cumming, Høgskolen i Østfold Hva blir vernepleiere med utdanning fra dere spesielt gode på? Vi utfordret alle studiesteder til å beskrive hva som positivt særpreger deres uteksaminerte vernepleiere. Vi fikk svar fra rundt halvparten av dem. Tekst: ANN BEATE GRASDALEN Høgskolen i Østfold Selv om alle utdanninger har de samme læringsutbyttene å forholde seg til, så er det forskjeller mellom utdanningene, skriver Kristoffer Toldnes Cumming til oss fra Høgskolen i Østfold (HiØ) og forteller at ved vernepleierutdann- ingen ved HiØ har de to fokusområder: atferdsanalyse og kartlegging innen målrettet miljøarbeid. Særlig trekkes det fram at studentene i Østfold lærer å ta i bruk en sjekkliste som arbeidsmodell, utarbeidet av Løkke og Salthe. Helsekompetanse innen somatikk og psykisk helse nevnes som særpreg ved utdanningen, samt helse-/velferdsteknologi og digitali- sering. VID vitenskapelige høgskole VID vitenskapelige høgskole har fått samme spørsmål som HiØ, og svarer at hos dem vektlegges miljøterapeutisk arbeid gjennom hele studiet. Ifølge dosent og studieleder Laila Luteberget har førsteåret vekt på basiskunnskap, det vil si ulike læringsteorier og kunnskap om utvikling og endring i et livsløpsperspektiv. Andreåret har søke- lys på blant annet psykisk helsearbeid, alternativ og supplerende kommunikasjon, alvorlig utviklingshemming, førspråklig kommunikasjon, og atferd som ut- fordrer. Mens på tredjeåret belyses det miljøterapeutiske arbeidet mer på systemnivå, som for eksempel universell utforming og kvalitetsarbeid. Universitetet i Agder Universitetet i Agder (UiA) peker også på miljøterapeutisk arbeid som noe de er spesielt gode på. «Jeg vil si at det miljøterapeutiske arbeidet også er en rød tråd i vår utdanning», skriver Kristian Leonard Melby, som er førstelektor og studieprogramleder for bachelor i vernepleie. Ved UiA legger de vekt på systematisk miljøterapeutisk arbeid med stor bredde av ulike intervensjonstradisjoner, ikke så ulikt VID. Og i likhet med Høgskolen i Østfold, nevnes at studentene skal få en solid basis innenfor det helsefaglige. Universitetet i Sørøst Norge Universitetet i Sørøst Norge (USN) vektlegger også helsefag. Særlig at studentene læres opp i en del helsefaglige prosedyrer, som sårstell, injeksjoner og PVK. Dessuten har studiestedet en tydelig integrasjon av det helsefaglige med det sosialfaglige. «Det er mulig at den tydelige kombinasjonen/integreringen av både helse- og sosialfag er en styrke hos våre studenter», skriver programansvarlig Sabine Gehring til oss. Hun nevner også tverrfaglighet og sosialt entreprenørskap som et særpreg for deres vernepleierstudenter. n
14 VERNEPLEIEREN NR 1 - 2024 Tenk deg at du går inn på en campus som du ikke har vært på tidligere. Du vet at her foregår det vernepleierutdanning, men også flere andre profesjonsutdanninger og disiplinfagutdanninger som sosiologi og statsvitenskap tilbys. Undervisnings- rommene er kun merket med nummer - du vet ikke hva som foregår på innersiden av dørene. Du går diskret fra rom til rom og hører etter og ser på hva som skjer. Det snakkes om saksbehandling, sosiologiske begreper, traumefokusert terapi, juridisk metode, brukermedvirkning og forskningsmetode uten at det er helt klart for deg hvilken type utdanning det er snakk om. Etter å ha besøkt flere rom, så oppdager du at i det rommet du er i akkurat nå der foregår det utmerket verne- pleierundervisning – det er helt åpenbart. Hva er det du har hørt, sett og merket deg som gjør deg sikker på at her er det vernepleier- studenter og vernepleie? Hvilken signatur har undervisningen? Bringer nye perspektiver For omtrent 20 år siden skrev amerikaneren og den pedagogiske psykologen Lee S. Shulman flere korte artikler om signaturpedagogikk (2005, 2006). Begrepet signaturpedagogikk har blitt litt kjent i noen kretser (Falk, 2006), men det er sjeldent eller aldri slik at det snakkes om Vernepleierens SignaturPedagogikk (VSP). Begrepet signaturpedagogikk er interessant fordi det peker på sentrale elementer eller kjerner i profesjonsutdanningers undervisning i klasserom og grupperom. Og god undervisning er viktig for utviklingen av gode profesjonsutøvere. Begrepet er også godt fordi det fremstår som noe nytt som kan bringe nye perspektiver inn i spørsmålet om hva god vernepleierundervisning er – og til syvende og sist hva som er gode vernepleiere. Dermed: hva er signaturpedagogikk slik det er beskrevet av Shulman, og hva kan vernepleierens signaturpedagogikk være? Med andre ord vil jeg i teksten «bruke teori» - nemlig Shulmans enkle tekster for å belyse vernepleierundervisningen i Norge. Det hadde nok ikke amerikaneren Shulman tenkt på i 2005. Først litt om begrepet «signatur». Signatur kommer fra latinske signare og betyr grovt sett «tegn». I overført betydning innebærer en signatur å sette merke på noe. En signaturlåt forbindes sterkt med en artist – eksempelvis a-ha sin låt Take on me fra 1985. Vernepleierens signaturpedagogikk bør derfor raskt kunne kjennes igjen; her er fire generelle kjennetegn inspirert av Shulman. Fire kjennetegn Det første kjennetegnet er at pedagogikken er gjennomgående – den finnes eksempelvis på alle årene i studiet innenfor en utdanning. Ideelt sett er VSP også å finne på tvers av utdanningene i Norge, men det krever en enighet som kan være vanskelig å oppnå. Det andre kjennetegnet er at VSP skaper rutiner hos profesjonsutøverne (se eksempelvis Sjekklisten som er et eksempel på en rutine; Løkke & Salthe, 2012; Løkke & Dechsling, 2023). Det finnes noen rutiner eller fremgangsmåter som er aktuelle i KRONIKK Vernepleierutdanningens signaturpedagogikk Begrepet signaturpedagogikk kan bringe nye perspektiver inn i spørsmålet om hva god vernepleierundervisning er – og til syvende og sist hva som er gode vernepleiere. Tekst: Jon A. Løkke, Løkke Atferdsløsninger ANS Foto: Siri Øverland Eriksen
NR 1 - 2024 VERNEPLEIEREN 15 KRONIKK mange situasjoner og dermed er det lurt å kunne disse rutinene. For det tredje så medfører VSP at det øves så mye at rutinene også blir til vaner (Fiorella, 2020). Med vaner så mens det ikke at yrkesutøvelsen er infleksibel og lite tilpasset individene som mottar tjenestene. Tvert imot så innebærer vaner at det blir frigjort ressurser og krefter til den kreative og unike delen av profesjonsutøvelsen. Vaner er kritiske for å få til god miljøterapi. For det fjerde skal vernepleiere også utføre arbeidet på bestemte måter og i tråd med verdier som tilstedeværelse og perspektivtaking, innlevelse, respekt, forpliktelse og med vekt på autonomi og aktiv deltakelse fra mottakerne. Disse verdien har sine konkrete uttrykk som må læres, og læringen må knyttes til praktisering og opp- levelser av innlevelse og respekt. Dermed bør VSP være opplevelsesbasert med øvelser, case og vei- ledning som viktige ingredienser. Vernepleieren bør være en problemløser som bidrar med forslag til løsninger der andre ser mørkt på tilværelsen. I stedet for å møte verden med spørsmålet «Hva er diagnosen?» bør vernepleieren kommunisere, på ulikt vis, «Hva kan jeg bidra med?». Et eksempel: VSP kan innebære at det brukes case i alle studieårene, og i alle case skal verdier og interesser til de tjenestemottakeren og de berørte partene kartlegges og analyseres (gjennomgående). Caseundervisning, verdiavklaring, med- virkning og beslutningsstøtte skal være med hver gang fordi miljøterapi og vernepleie alltid innebærer at verdier står på spill (Andersen & Løkke, 2021). Verdiavklaring hører alltid med i øvelser og praksis– det er rutine. Og verdiavklaring, interessentanalyser og beslutningsstøtte er øvet på så mange ganger så det flyter lett og uanstrengt – det er tilpasset personen, men også vanemessig. Det er også sånn at VSP skaper sammenheng i utdanningen, og at casene er formative, i betydningen at de er viktige for studentenes innstilling til arbeidet (slike sammenhenger kan kalles koherens; Løkke, 2024 under arbeid). En form for sammenheng som Shulman er opptatt av, er at ideer eller teori må henge sammen med «action» og en bestemt type innstilling hos profesjonsutøveren; det må være forpliktelse, men også tilstedeværelse og verdibaserte handlinger. En god case vil a) stimulere til lesing av teori, b) innebære øving i undervisningsrommet eller i grupper med vekt på observasjon, kommunikasjon og viktige ferdigheter, c) verdiavklaring og vurderinger er koplet på, d) beslutninger om «action» fattes der det er ønskelig og e) beslutningene drøftes kritisk slik at det er mulig å lære av både feil og suksesser. Det er altså vekt på praktisering i signaturpedagogikken med øvelser, casearbeid, eksempler, arbeid i grupper, veiledning og simulering. Praktiske vs. teoretiske synteser VSP er orientert mot det som kalles praktiske synteser eller sammensmeltinger (Løkke, 2024 under arbeid) til forskjell fra teoretiske synteser som er målet i disiplinfag som sosiologi. I sosiologi er det viktig med teoretiske sammenhenger på tvers av ulike nivåer i studiet. Sosiologi skal i mindre grad brukes til noe praktisk sammenliknet med vernepleie. Vernepleie har med ulike elementer fra både disiplinfagene og profesjonsfaget som er satt samme slik at det er mulig å yte god hjelp til tjenestemottakerne – det er formålet med profesjonsutdanningen. Det er snakk om gode sammensmeltinger som også er praktiske. Det er åpenbart mulig å føye til flere kjennetegn ved vernepleierens signaturpedagogikk. «Signaturpedagogikk» er åpenbart en overordnet samlebetegnelse med et «hav av mulige konkretiseringer» under seg. I denne omgang er begrepet nevnt med noen innholdspunkter. Vi får se om Shulmans originale bidrag setter sitt merke i pedagogikken på vernepleierutdanningene. Det er en vei å gå før VSP er lett gjenkjennelig. n Referanser Andersen, F. & Løkke, J. A. (2021). En videreutvikling av Sjekklisten med verdiavklarin og verdivekting: innspill fra interessent teori. Vernepleier.no Falk. B. (2006). A Conversation with Lee Shulman—Signature Pedagogies for Teacher Education: Defining Our Practices and Rethinking Our Preparation. The New Educator, 2:1,73-82, DOI: 10.1080/15476880500486145 Fiorella, L. (2020). The science of habit and its implications for student learning and well-being. Educational Psychological Review, 32, s. 603-624. Løkke, J. A. (2024). Om ulike elementer og kjernespørsmål i vernepleie og miljøterapi. I K. E: Ellingsen et al Universitetsforlaget in press. Løkke, J.A. & Salthe, G. (2012). Sjekkliste for målrettet tiltaksarbeid: fra normative og deskriptive premisser til tiltak og evaluering. Norsk Tidsskrift for Atferdsanalyse, 39, s. 71–79. Løkke, J. A. & Dechsling, A. (2023). Forhåndssjekklista: Fem viktige forutsetninger for å bruke sjekklista for målrettet tiltaksarbeid. Norsk Tidsskrift for Atferdsanalyse, 50, s. 17–32. Shulman, L. S. (2005). Signature Pedagogies in the Professions. Daedalus, Summer, 2005, Vol. 134, No. 3, On Professions & Professionals (Summer, 2005), pp. 52-59. Shulman, L. S. (2005). Pedagogies of uncertainty. Liberal education. Spring 2005, s. 18 – 25.
16 VERNEPLEIEREN NR 1 - 2024 SÆRLIG FOR STUDENTER Det snakkes ofte om i miljøet til vernepleierstudenter at utdanningene på de ulike skolene er så forskjellig. Det at skolene har ulike fokusområder kan være nyttig med tanke på at vernepleiere kan bidra med ulik kunnskap, men det er samtidig litt alarmerende når personer som har tatt samme utdanning ikke har samme forståelse av hva de ulike fagfeltene handler om. For eksempel kan en vernepleierutdanning som legger stor vekt på psykisk helse og anvendt atferdsanalyse være uvurderlig i arbeidet med enkeltpersoner med spesielle behov innenfor disse områdene. På samme måte kan en utdanning som fokuserer på somatikk og omsorgspraksis være viktig for å møte behovene til de som trenger daglig støtte og pleie. Samtidig er det interessant å høre andre studenters erfaringer og kunnskap fra et emne man selv har satt av et halvt år til å studere grundig, når de kanskje bare har hatt to uker med en lett innføring i samme emne. Det er avgjørende at vernepleiere har et felles grunnlag av kunnskap og kompetanse for å sikre en høy standard på tjenestene de leverer. Når personer som har gjennomført samme utdanning ikke har en felles forståelse av grunnleggende prinsipper og praksiser innenfor feltet, kan dette føre til uheldige konsekvenser for kvaliteten på tjenestene som tilbys til de som er avhengige av deres bistand. Forskjellige fokusområder – samme tjenester Det er mange problemstillinger man møter som vernepleier, og det er ikke nødvendigvis et fasitsvar på hvordan utdanningsløpet skal legges opp. I møte med komplekse situasjoner og individuelle behov, er det ofte behov for fleksibilitet og evne til å tilpasse seg ulike kontekster og utfordringer. Det bør likevel være en felles forståelse av de viktigste aspektene som kreves for å kunne yte tjenester forsvarlig og ha tilgang til en felles kunnskapsbank. Selv om variasjon i fokusområder og undervisningsmetoder kan berike utdanningen av vernepleiere og til- rettelegge for individuell vekst, er det nødvendig at det eksisterer en kjerne av felles kunnskap og kompetanse som alle vernepleiere har. Ved å etablere og vedlikeholde en felles kunnskapsbase blant vernepleiere, kan vi sikre at tjenestene som tilbys opprettholder en forsvarlig standard og er i tråd med beste praksis. En sammenligning mellom høgskoler Jeg tok en gjennomgang av ulike høgskoler som tilbyr vernepleierutdanning og fant ut at det var betydelige forskjeller i tilnærmingen til ulike fagområder i studie- planene. En forskjell var for eksempel fokuset på anvendt atferds- analyse. Den ene høgskolen prioriterte anvendt atferdsanalyse ved å tilby to emner dedikert til dette temaet, med totalt 30 studiepoeng. Den andre høgskolen hadde ikke inkludert anvendt atferdsanalyse som et tema i sin studieplan. Det viser til at de ulike utdanningsinstitusjonene vektlegger ulike fokus. En felles standard for vernepleierutdanningen Når det ikke eksisterer en standardisert tilnærming til utdanningen, kan dette føre til variasjon i både kunnskap og ferdigheter blant nyutdannede vernepleiere. Dette kan skape uenighet eller forvirring når det gjelder beste praksis og standarder for tjenester. Det er ikke slik at man skal svartmale de ulike skolene for hva de tilbyr, eller ikke tilbyr, når det gjelder utdanningen av verne- pleiere. Hver skole har sine tilnærminger som kan være verdifulle for studentene. Imidlertid kan det være lurt å finne en felles forståelse for hva som er vesentlig for en vernepleier å ha kunnskap om. Ved å etablere et sett med felles kjernestandarder eller kompetanseområder for utdanningen av vernepleiere, kan man sikre at alle nyutdannede har en solid grunnmur av kunnskap og ferdigheter som er essensielle for å utføre jobben på en forsvarlig måte.n Betydelige forskjeller Når personer som har gjennomført samme utdanning ikke har en felles forståelse av grunnleggende prinsipper og praksiser innenfor feltet, kan dette føre til uheldige konsekvenser for kvaliteten på tjenestene som tilbys. Tekst: WILLIAM LILLEENGEN, vernepleierstudent ved OsloMet
NR 1 - 2024 VERNEPLEIEREN 17 KRONIKK I 2008 ble jeg ansatt som høgskolelærer på vernepleierutdanningen ved Høgskolen i Lillehammer (nå Høgskolen Inn- landet). I ryggsekken hadde jeg med meg ti års erfaring som verne- pleier i kommunale tjenester for mennesker med utviklingshemming og mennesker med andre funksjonsnedsettelser. Jeg ønsket med min kompetanse og erfaring å bidra til å danne og utdanne unge mennesker til å bli gode profesjonsutøvere og vernepleiere. Dette var i utgangspunktet en stilling som høgskolelektor, men jeg fikk stillingen på grunn av min relevante erfaring fra praksisfeltet, med et krav om å ta en master i nær framtid. Master i helse og sosialfaglig arbeid med barn og unge ble fullført, og jeg gikk over i over i en stilling som høgskolelektor. Kollegiatet på vernepleierutdanningen bestod av både høgskolelærere med relevant praksis- erfaring, høgskolelektorer med master, og noen med hovedfag og doktorgrad (titulert som amanuensis og førsteamanuensis). I et intervju i Uniforum (2019) snakker instituttleder Steen Steensen ved OsloMet om en akademisering av profesjonsutdanningene. Akademiseringen innebærer et krav om høyere grad av forskning inn i profesjonsutdanningene, og at de ansatte må forske mer. Og følgelig bruke mindre tid på undervisning og mindre tid på studentene. Fører dette til at undervisningen blir dårligere? Det behøver det nødvendigvis ikke å gjøre, men da må kanskje høyskolene og universitetene være oppmerksomme på hva en slik utvikling kan innebære. Fra høgskole til universitet - mulige konsekvenser for vernepleierutdanningen Akademiseringen innebærer et krav om høyere grad av forskning inn i profesjonsutdanningene. Fører dette til at undervisningen blir dårligere? Her er noen refleksjoner fra en vernepleier og tidligere høgskoleansatt. Tekst: Jan Erik Hovland, tidligere ansatt ved Høgskolen i Innlandet Foto: privat Jan Erik Hovland er vernepleier med master i helse- og sosialfaglig arbeid med barn og unge. I 12 år jobbet han som høgskole- lektor og studieprogramansvarlig ved vernepleierutdanningen på Lillehammer. I dag er han ansatt som fagutvikler i Habilitering Hadeland AS.
18 VERNEPLEIEREN NR 1 - 2024 KRONIKK Undervisning kontra FoU På høgskoler og universitet deles årsverket til en ansatt inn i følgende kategorier; undervisnings- og studentrettet arbeid, forsknings- og utviklingsarbeid (FoU) og administrasjonstid. Andelen FoU-tiden utgjør av årsverket styres av kompetansenivået man er på. Fordelingsnøkkelen er noe forskjellig på de ulike høgskoler og universiteter. Det er også noe forskjell på om FoU-tiden er tildelt uten spesifikke krav til forskningsarbeid, eller om det må søkes om FoUtid knyttet til spesifikke forskningsprosjekter. Ansatte med førstekompetanse Ansatte med førstekompetanse er førsteamanuenser med doktorgrad, eller førstelektorer som er likestilt med førsteamanuenser, men med kompetanse basert på kvalifikasjoner innen undervisning, fagutvikling og/eller pedagogisk virksomhet. Eventuelt også ansatte med opprykk til professor og dosent. De med førstekompetanse har ofte et ønske om, og kapasitet til, å ta undervisning (forelesninger) knyttet til sitt fagfelt. Gjerne samlet i en avgrenset tidsperiode, for å få sammenhengende forskningstid. De uten førstekompetanse har ofte studentrettet arbeid fordelt utover hele året og mange forskjellige oppgaver, ofte på flere kull samtidig. Det innebærer ofte at kapasitet til FoU-tid er begrenset, at det må gjøres innimellom det studentrettede arbeidet og det er vanskelig å få til sammenhengende tid og kontinuitet i FoU-arbeidet. Status som universitet stiller høyere krav til at ansatte skal ha førstekompetanse. Da Høgskolen i Innlandet fikk avslag på universitetssøknaden i første omgang, så var ett av tilbakemeldingene at det var for få førstekompetente i forhold til studenttallet. Dette gjaldt blant annet BSV-utdanning- ene, med store kull og mange studenter og høyest andel høgskole- lektorer ansatt. Det medførte at ved nyansettelser skulle det primært lyses ut etter folk med førstekompetanse. Lavere andel med profesjonsutdanning Beskrivelsene ovenfor av arbeidstidsordning og fordeling viser at utviklingen i vernepleierutdanningen, og andre profesjonsutdanninger, har gått bort fra slik det var tidligere. Da hadde man en større andel ansatte med profesjonsbakgrunn og erfaring fra praksisfeltet, og hovedandelen av arbeidstiden ble rettet mot å utdanne studentene til å gjøre en best mulig jobb i arbeidslivet etter endt utdanning. Ved Høgskolen i Innlandet ble FoU-tida regnet inn i årsverket uten spesifikke krav. Årsverk ble satt opp for den ansatte etter fordelingsnøkkel i skjemaet under: Kompetansenivå Undervisning FoU Adm. Professor og dosent 50% 45% 5% Førsteamanuensis 55% 40% 5% Førstelektor 60% 35% 5% Ansatte uten førstekompetanse 80% 15% 5% (høgskolelærere og høgskolelektorer Undervisnings- og studentrettet arbeid innebærer alt arbeid rettet mot å utdanne studentene, blant annet forelesninger, seminarer, veiledning på gruppe– og individnivå, vurdering av arbeidskrav og oppgaver, sensurering og praksisoppfølging. Tabellen viser at de med lavest «forskerkompetanse» står for en større del av kontakten med studentene og det studentrettede arbeidet. Det tilsier at jo høyere forskerkompetanse, jo høyere fokus på FoU, både som et krav og som et ønske. Erfaringsmessig har det ført til en «skjevfordeling» av arbeidsoppgaver mellom høyskole-/universitetslektorer med master på den ene siden og ansatte med førstekompetanse på den andre siden.
NR 1 - 2024 VERNEPLEIEREN 19 KRONIKK Det kjenner jeg meg igjen i fra da jeg ble ansatt som lærer ved vernepleierutdanningen. Der FoU- tida var en måte å holde seg faglig oppdatert på. Kan gi dårligere undervisning Steensen påpeker videre i intervjuet (2019) at når man har forskere som er sterkt involvert i undervisningen, som bedriver forskning rettet mot hvordan profesjonene utvikler seg, og dermed tilfører relevant kunnskap inn i undervisningen, så er dette med på å styrke utdanningen. Det må jeg si meg enig i, men erfaringsmessig så vil det ikke nødvendigvis være slik. I vernepleierfaget er det fremdeles et begrenset antall som har førstekompetanse. Så når det stilles krav til å ansette personer med førstekompetanse, så vil det vektes høyere enn hvor vernepleiefaglig relevant kompetansen er og hva søkeren har av erfaringsbakgrunn. Det vil kunne gi noen begrensninger til hvilke deler av undervisningen og hvilke læringsutbytter den ansatte kan bidra til. Dermed kan utviklingen med et krav om førstekompetanse føre til dårligere undervisning, både i forhold til at de har mindre tid til å involvere seg i undervisningen, og i forhold til hvor faglig relevant kompetansen kan være. Bekymringsmelding fra ansatte 7. mars 2024 publiserte Khrono et innlegg om et brev med en bekymringsmelding fra 27 ansatte på BSV-utdanningene ved Høgskolen i Innlandet, adressert til høgskolestyret. I innlegget skriver de følgende: «Vi har valgt å skrive en bekymringsmelding til høgskolestyret, angående bachelorstudiene våre i barnevern, sosialt arbeid og vernepleie (BSV-studiene)... ...Bekymringene handler om reduserte ressurser og om manglende planer for rekruttering og kvalitetssikring.» (Khronos, 2024) De skriver videre at: «Det økende presset vi opplever synes blant annet begrunnet med et overdrevet fokus på å tilfredsstille formelle kriterier for å bli universitet, men slik vi ser det hjelper det lite å bli universitet hvis studenter er misfornøyde og ansatte slutter.» (Khronos, 2024). Jeg tenker at dette samsvarer med mine erfaringer fra jeg jobbet i høgskolen, og de andre forholdene trukket fram tidligere. Som Steensen (2019) påpeker når han sier at overgangen fra høgskole til universitet, og konsekvensen av akademiseringen, «blir en høyere lønnet stab med mindre tid til undervisning». Den økte økonomiske kostnaden dette vil innebære for utdannings- institusjonene, enten det er høgskole eller universitet, gjør at man budsjettmessig ligger dårligere an nå enn tidligere (Steensen, 2019). En viktig inntektskilde for høgskoler og universitet er studentene og studentgjennomstrømningen, spesielt gjennom grunnutdanningene (bachelor). Ved Høgskolen i Innlandet utgjør antallet studieplasser ved BSVutdanningene en stor andel av dette inntektsgrunnlaget. Mangel på vernepleiere ute i praksisfeltet stiller krav til departement og utdanningsinstitusjonene om å vurdere antall studieplasser. Det kan også sees i sammenheng med den innmeldte bekymringen om kvaliteten på studiene når man skal utdanne flere vernepleiere innenfor samme ressursramme og samme antall ansatte, men med ansatte som har mindre avsatt tid til å undervise. Det er jo et paradoks som jeg absolutt tenker påvirker kvaliteten på undervisningen! Konklusjon: Jeg mener at akademiseringen og økt fokus på forskning bør og må være et viktig element i vernepleierutdanningen og i vernepleierfaget for øvrig. Forskningen er viktig for å bidra til å forstå hvordan og hvor profesjonen utvikler seg. Det blir viktig å innlemme både vernepleierstudenter og praksisfeltet i disse prosessene. Men det må være slik at høgskolen også opprettholder kvalitet i undervisningen, og at det settes av nok tid og ressurser og riktig kompetanse for å ivareta denne kvaliteten. Det innebærer et «både-og» med tanke på kompetanse som er viktig for å utdanne gode vernepleiere. Det trengs profesjonsutdannede, uten at det kreves førstekompetanse, men med fersk og relevant erfaring fra praksisfeltet. Forskerkompetanse, med forskere med mer teoretisk bakgrunn og kanskje mindre praksiserfaring, vil også være viktig. Det gjelder å finne en balanse. Og slik utviklingen er, med akademisering og økende krav til høyere utdanning, med fordeler og ulemper det innebærer, så vil det i fremtiden med stor sannsynlighet bli flere vernepleiere med førstekompetanse! Kilder: Akademisering er bra, men det koster - Uniforum (uio.no) Bekymringsmeldinger til styret ved Høgskolen i Innlandet (khrono.no)
20 VERNEPLEIEREN NR 1 - 2024 KRONIKK Høgskolen i innlandet kommenterer: Ikke riktig at vi fikk tilbakemelding om for få førstekompetente i forhold til studenttallet. Som ordinært betalende medlem i Delta kan du søke om stipend til yrkesrettet kompetanseutvikling. Neste frist er 1. oktober. Stipendet dekker maksimalt 40 prosent av utgifter til kurs og utdanninger som faller innenfor stipendordningen. - Formelle grunn- og videreutdanninger tildeles inntil kr 18 000 - Uformelle utdanningstilbud tildeles inntil kr 6 000 - Fra 1. juli i år gjelder to søknadsfrister i året, 1. april og 1. oktober Deltas stipendordning har som formål å bidra til økt yrkesrettet kompetanseutvikling for Deltas medlemmer. Stipendordningen skal stimulere til faglig utvikling i jobben og gjøre medlemmer bedre rustet til å møte nye kompetansebehov i arbeidslivet. Les mer om hvordan du søker på delta.no/medlemsfordeler/stipend-fra-delta SØK STIPEND TIL FAGLIG UTVIKLING Når det gjelder avslaget på universitetssøknaden i 2020, så er det ikke riktig at vi fikk tilbakemelding om for få førstekompetente i forhold til studenttallet. Vi fikk tilbakemelding om at vi hadde for mange studenter pr. fagansatt, uavhengig av kompetansenivå, og det gjaldt heller andre deler av høgskolen enn BSV-utdanningene. Det stemmer at det var mange høgskolelektorer ved BSV-utdanningene. Det var viktig å øke andelen med førstekompetanse for å oppfylle kravene i studietilsynsforskriften, som gjelder alle studieprogram på universitets- og høgskolenivå. Ansettelser ikke enste virkemiddel Ansettelser er ikke eneste virkemiddel for å øke førstekompetanseandelen. Vi investerer også i kompetanseheving blant våre ansatte, blant annet gjennom doktorgradsstipend. I tilfeller hvor det er vanskelig å rekruttere ansatte med førstekompetanse, åpner vi også for å ansette høgskolelektorer. Ønske om førstekompetanse medfører uansett ikke at vi lemper på krav om relevant faglig bakgrunn. Vi er nøye med å ha ansatte med profesjonsutdanning og -erfaring. Studietilsynsforskriften stiller for øvrig også krav til at fagmiljøet tilknyttet studietilbudet skal drive forskning og utviklingsarbeid. n
fagbladet-vernepleieren.noRkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy