Vernepleieren 1-2022

18 VERNEPLEIEREN NR 1 - 2022 I dag er det utallige digitale systemer som skal ivareta dokumentasjon. I 2017 ble det gjennomført en kartlegging som viste at man i en og samme kommune kunne ha opptil åtte ulike systemer for journalføring (Direktoratet for e-helse, 2018). En skulle tro at med bedre IKT-systemer skulle sikkerheten og kvaliteten for tjenestemottakere bedres, men det er ingen entydig sammenheng mellom IKT-systemer og sikkerhet og kvalitet (Helsedirektoratet, 2014). Erfaring tilsier at på mange arbeidsplasser er det utfordringer med tilgang til elektroniske systemer. Det er ikke tilrettelagt for nok kontorplasser for ansatte. Det er mangel på opplæring av systemene. Systemene er heller ikke tilpasset for å dekke behovene for dokumentasjon til tjenester for personer med utviklingshemning. De fleste av de digitale systemene er tilrettelagt for å dokumentere medisinsk og somatisk behandling. Det er en svakhet når en skal etablere tjenestebeskrivelser for utviklingshemmede. Målrettet miljøarbeid vil kreve dokumentasjon av mange ulike elementer, som kartleggingsskjemaer, beskrivelse av målsettinger, forskjellige opplæringsprogrammer, prosedyrer av atferdsendrende tiltak, prosedyrer for vedlikehold av innlærte ferdigheter, registreringsskjemaer, evalueringer med mer. En annen utfordring er at en trenger tilgang til eksempelvis beskrivelse av opplæringsprogrammer og skjemaer umiddelbart. Det er ikke alltid det er tid til å vente på pålogging til et eller annet system. Slik de fleste digitale systemene er i dag, kan det være nødvendig med fagadministrative systemer i tillegg til digitale løsninger. Hva er en egentlig pålagt å dokumentere? For mennesker som mottar tjenester etter kommunale helse- og omsorgstjenester (2011) (HOL) §§ 3-2 eller etter 3-6, personlig assistanse herunder praktisk bistand, opplæring, støttekontakt og avlastning, har kravene til dokumentasjon blitt mindre med årene. Forandringene kom med, og etter samhandlingsreformen. Før hadde tjenestemottakere og -ytere to viktige forskrifter å forholde seg til overfor tjenester. Forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene for tjenesteyting, forkortet som Kvalitetsforskrift for pleie- ogomsorgstjenestene fra 1997, fornyet i 2003. Forskrift om interkontroll forkortet som Internkontrollforskriften fra 2002. Begge fikk hver sin veileder. «Kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene» (2004) var tittelen på veilederen til Kvalitetsforskriften. «Hvordan holde orden i eget hus. Internkontroll i sosial- og helsetjenesten» (2004) var tittelen på veilederen til Internkontrollforskriften. Disse to måtte sees på som hånd i hanske. I veilederen til Kvalitetsforskrift for pleie- og omsorgstjenestene (2004) var det tydelige føringer på hvordan formuleringer i lovverk, forskrift, rundskriv og veiledere skulle forstås med «skal», «kan» og «bør» formuleringer. Det var også en avklaring av forholdene mellom lov, forskrift, rundskriv og veiledere. Kvalitetsforskrift for pleie- og omsorgstjenestene (2003) ga kommunene tydelige skal-oppgaver for å utarbeide skriftlige KRONIKK Dokumentasjon, føringer, hva og for hvem? Merethe Hermundstad er klinisk vernepleier. Hun startet å arbeide innen feltet samtidig som ansvarsreformen kom, og har mer enn ti års erfaring innen habilitering for voksne og barn i forskjellige helseforetak. Med diffuse føringer for hva en skal og ikke skal dokumentere, og med mange digitale systemer, kan en fort bli forvirret, og det med god grunn. Tekst: Merethe Hermundstad

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy