Vernepleieren 1-2021

NR 1 - 2021 VERNEPLEIEREN 21 MIN MENING enhet som skulle hatt ansvaret for oss hvis vi var kommunens ansvar - «PU-Avdelingen». «Da må jeg spørre boligen først!» trekker Hilde Guddingsmo frem i sitt bidrag i boken «Hver- dag i velferdsstatens bofellesskap» (Tøssebro, 2019). Et begrep jeg vil tro de fleste vernepleiere har hørt i sin jobb i andres hjem. En uttalelse som henviser til at de som bestemmer er boligen. Så hvem er boligen i dette perspek- tivet? Ikke nødvendigvis en be- stemt person, men heller en en- het som består av flere ansatte som har boligen din som arbeids- sted. Flere ansatte som har defi- nert noen regler for felles beste, og har tider på døgnet som man kaller for overlapping. Tidspunkt der man fordeler brukere, og be- stemmer hvem som skal gå på hvem. De som har definert felles- områder der fellesskapets regler skal gjelde. Fellesskapet – det fellesskapet du har endt opp i sammen med noen andre som du ikke kun har adressen som felles- nevner med. Dere har kanskje de samme problemene også. Eller diagnoser. Eller den samme at- ferden - atferden som utfordrer de som jobber der. Kommunen mener at det ikke er økonomien som gjør at dere skal bo sammen, men heller faglige hensyn. De har kanskje ikke sett på forsknin- gen som Bingsby og Beadel- Brown (2016) har gjort på dette. Større er ikke alltid bedre, heller ikke når det kommer til samloka- lisering av boenheter. Som noen politikere sier etter- trykkelig i sine poster på sosiale medier, så er det viktig å kalle «en spade for en spade» og unn- gå såkalt «sosionomisering». Det bør være lov å kalle en innvan- drer for en innvandrer selv om vedkommende er født i Norge, men har foreldre som innvandret for 40 år siden – «alle» skjønner jo hva vi mener. Man må jo kunne kalle en mann for en mann hvis vedkommende har penis, uansett hva vedkommende selv definerer seg selv som – det er jo «de der» vi snakker om. Kan man ikke da kalle en bolig der man har samlet flere personer med diagnosen psykisk utviklingshemming for en PU-Bolig? Oi. Her ble det mange ting på en gang. Mange momenter som en slik kronikk ikke kan ta inn over seg, men heller håpe at den provoserer litt og får flere til å snakke sammen. For det er det som er formålet med min kronikk, og mine Ad-hoc foredrag om ord og begreper. Mitt formål er ikke å være ord-politi, politisk korrekt og akademikeren som arrestere tilfeldig lunsjgjester når de bruker de begrepene som de jo har blitt vant til. Formålet er å få fremtidens profesjonsutøvere til å se alle as- pektene ved å sette disse merke- lappene på de sommottar tjenest­ ene våre, og hvordan merke- lappene på våre arbeidssteder kan påvirke hvordan vi ivaretar andres behov, ønsker og rett til selvbestemmelse. Tjenester som vi gir til dem på deres premisser. I deres liv. I deres bolig, en bolig som den personen som bor der bør sette en merkelapp på. Kan- skje det er hjemmet, kanskje det er Skolegata 64, kanskje det faktisk er «boligen». Men ved å spørre har den som bor der vært med å definere hva din arbeids- plass skal bli kalt. For det er din arbeidsplass, men primært andres hjem. «Det handler ikke om politisk korrekte begreper, men en anerkjennelse at ordene vi bruker påvirket hvordan vi tenker og utøver våre tjenester» Steinar Vikholt