Vernepleieren 1-2021

20 VERNEPLEIEREN NR 1 - 2021 Hadde en av studentene mine vært til stede så hadde de tenkt «Oi … Nå kommer Steinar til å holde et av sine 30 minutters Ad-hoc foredrag om PU-begrepet, og snakke om hvorfor språket er viktig fordi det er holdnings­ skapende, og be oss lese ett inn- legg skrevet av tidligere verne- pleierstudent Linn Løvlie Slette som heter «I dag går jeg på Ole.»» «Nja» svarer jeg stille. «Jeg er vernepleier ja, men jobber for tiden på universiteter og under- viser fremtidens profesjons­ utøvere som skal jobbe med mennesker som har forskjellige type behov for tilrettelegging og støtte, blant annet i deres egne hjem». Dette er jo ikke verdens korteste setning, og jeg merker at jeg gisper litt etter luft mot slut- ten. Men det er en setning uten forkortelser og referanser til hvilke diagnoser noen har, men heller hvilke behov de har, og at en av mange arenaer dette kan være på er i deres egne hjem. Hjem. Hva forbinder du med det begrepet? Er det noe annet enn bolig du eier, leier, eller låner? Akademisk ordbok hjelper oss litt på vei. Den sier at et hjem kan forstås nettopp som en bolig, men især som ramme om fam­ ilieliv, privatliv; krets av mennes- ker som er knyttet sammen i dag- lig samliv. Privatliv, familieliv og en krets av mennesker som lever livet sammen hver dag. Det er nok ikke definisjonen av den bo- ligen som vi vernepleiere ofte refererer til som vår arbeidsplass. Ja vi er nær, men privatlivet er begrenset når det er din tid til å få medisiner og den ansatte låser seg inn for å minne deg på det. «Familielivet» der din nærmeste venner ofte er definert av de som er på vakt, og de som også har fått tildelt samme tjenester som deg av kommunen, og derfor er dine naboer. Boligen din. Den plassen du selv bor i, men blir du ofte refe- rert til som en beboer? I rekke­ huset mitt har jeg en nabo. «Hei kjære, kan du gå til beboeren ved siden av og spørre om hun har litt ekstra sukker?» Jeg tror min kone hadde bedt meg om å smile og løfte armene over hodet for å konstatere at jeg ikke hadde fått slag. Naboen vår heter Silje. Hun bor i leiligheten ved siden av, og har kun en ting til felles med de andre i borettslaget vårt - adres- sen. Utenom det så er hun defi- nert som en person som smiler og ler når hun møter oss utenfor sin bolig. Hun har sikkert noen utfordringer hun også (som alle oss andre), men de hører privat­ livet til. Utfordringene hun even- tuelt skulle ha er heller ikke defi- nert av navnet på borettslaget vi bor i, eller hvilken organisatorisk MIN MENING Vernepleier? Så du jobber i sånn PU-bolig du? Spørsmålet kommer fra en kommunalt ansatt under en lunsj på en konferanse. Det blir en klein stillhet mens jeg prøver å svelge unna maten og finne ut hva som er lurt å svare for å beholde mat-roen samtidig som jeg får frem noen viktige poeng. Tekst: Steinar Vikholt, Universitetslektor ved Universitetet i Sørøst-Norge