Vernepleieren 1-2021

NR 1 - 2021 VERNEPLEIEREN 19 personalet. Personalstolen sto ved siden av sofaen. Ansatte ønsket å begrense adgangen til kjøkkenet ved å lage en «hinder- løype», som en ansatt kalte det. Ansatte fikk god kontroll på be- boeren. Han kunne hverken gå til soverommet, kjøkkenet eller ut uten å passere den ansatte. - Hvordan du som ansatt bruker materiellet, hvordan du innreder leiligheten, har mye å si for maktutøvelsen, sier Henriksen. Hun mener de ansatte tar i bruk materiellet på ulike måter, for å gi den omsorgen som de mener er best. - Visse ting kan du endre på, andre ikke. Materiellet tas i bruk på spontane, uforutsigbare måter, der og da, i øyeblikket. Vaner omkring bruken av materiellet blir dannet. Det sosiale livet kan ikke alltid forutses. Henriksen forteller om en bo- enhet der de ansatte hadde fått snudd en dør, slik at den vendte utover i stedet for innover. Dette var for å unngå slag. Ansatte ville ha mulighet til å komme seg raskt ut av døren. Et annet sted var det en fordel at døren vendte innover. De an- satte trengte å ha en viss kontroll på hvor beboeren til enhver tid var, og det hjalp at døren vendte innover. Det gjorde at beboeren ikke kunne stikke så lett av. - Jeg tror absolutt intensjonen er at disse handlingene skal gi omsorg. Da de fleste boligene for perso- ner med utviklingshemming ble bygget på 90-tallet var inten­ sjonen at det skulle være et hjem. - Sammenlignet med institu- sjonene framsto boligene som hjem. Sammenlignet med norske hjem er det avvik. Det er alltid skinnstoler og skinnsofaer, sjelden gulvtepper. Det er lettere å gjøre rent når det ikke er tepper og stoffmøbler. - Debatten burde handle om hva folk vil Henriksen tror debatten om institusjonene er bra eller ikke, heller burde handle om hva folk vil. Folk vil ikke det samme, der- for bør man ha ulike tilbud. Noen vil bo sammen med mange andre, noen vil bo alene. Noen vil bo nær foreldrene sine, noen vil det ikke. - Å ha et like variert tilbud som befolkningen for øvrig har, ville gitt reell selvbestemmelse. Noen vil bo i kollektiv med andre, jeg vil det ikke. Å gi et variert tilbud vil gi reell valgmulighet. Det fantes også noe bra med institu- sjonene. Men også mindre bra ting. Det krever bemanning, og et variert tilbud. Hennes kjepphest er at vi må få et mer variert tilbud. - Mennesker med utviklings- hemming er som oss, alle er for- skjellige. Når alle pynter hjem- met sitt, er det vel også viktig for den som ikke har språk til å ut- trykke det? Såpass like tror jeg vi er, sier hun. Doktorgradsstipendiat Stine Marlen Henriksen. Foto: Stiftelsen SOR